Den siste uken har jeg tatt meg selv i å titte bort på eldstegutten vår, virkelig ‘se’ på han. Jeg ender stort sett opp med å få minst èn tåre i øyekroken, av og til noen fler – og så klarer jeg å hente meg inn igjen. Jeg smiler litt for meg selv, samtidig som jeg føler at hulkegråten sitter faretruende løst. Gledesgråt. Stolthetsgråt. Vemodsgråt. Av og til tar han meg på fersken, ser at jeg ser på han – lengre enn vanlig, og da spør han hva det er. Jeg svarer at jeg tror jeg må gråte litt akkurat nå og da svarer han «åååh, tullemamma…» Han blir litt forlegen, men han smiler. Og jeg tror han skjønner litt, skjønner at det er go’gråt det er snakk om. Det kan være vanskelig for en gutt som ikke engang er 6 år å ta noe slikt inn over seg. Et svulmende mammahjerte er vanskelig å forstå selv for mammaen som kjenner hjertet banke i brystet. Forstå at jeg står på nippet til å begynne å gråte ved bare å se på den lille gutten min. Den store gutten min. Den fine, gode gutten min som nå står ved grensen til neste del i livet – skolegutt. Skolegutt!
Jeg husker fortsatt følelsen jeg fikk og tankene jeg tenkte da vi oppdaget at jeg var gravid. Og jeg husker spesielt godt hvor rød og varm pappaen ble på ørene. Rød og varm av glede! Endelig, endelig skulle vi få et barn som gjorde oss to kjærester om til en familie på tre. Og nå, snaue 6 år senere, skal denne gutten, denne etterlengtede gutten, begynne på skole. Samme skolen som mammaen hans har gått på, som hans tanter har gått på, som farmor og morfar har gått på. Det kjennes trygt, godt og kjært at sirkelen nå fikk enda en generasjon å spinne videre på. Samtidig som det kjennes veldig rart at vi nå har gått fra å være småbarnsforeldre til nå å være foreldre til både barnehage- og skolebarn.
Skolegutt!
Gutten vår er nesten 1 1/2 år yngre enn det jeg var da jeg begynte på skolen – kommer han til å være veldig liten? Jeg er spent på å se hvordan skoleverket og skolen ‘min’ har utviklet seg siden jeg gikk der. Jeg er spent på lærere som ikke kalles frøken, men gruppeleder. Jeg er spent på lekser og oppgaver og leseprøver. Og jeg er veldig, veldig spent på hvordan friminuttene hans blir. Blir han den rolige og litt sjenerte som iakttar leken eller blir han en som drar andre igang? Får han mange venner eller få utvalgte? Og viktigst av alt; Kommer skolen til å bli noe han gleder seg til å gå på hver dag – eller kommer det til å bli et ork, noe å grue seg til? Jeg håper virkelig, inderlig og av hele mitt hjerte at han får verdens beste skoletid.
Innkjøpet av skolesekken har stått for gutten vår som et symbol på det store som nå skal skje; Han skjønner at han ikke lenger er liten, at han har blitt stor og kanskje litt større enn seg selv? Grenser flyttes og av og til dyttes de foran oss, for jeg må innrømme at jeg synes det er ganske vanskelig å gi slipp. Dette er vår største gutt, snart 6 år – mens andre som har sin 6 åring som andre eller tredje barnet antakelig synes vi er alt for forsiktige. Jeg synes det er vanskelig å vite; Når skal han få gå alene rundt i nabolaget? Sykle alene? Gå til kompiser? Følges til skolen? Det er ikke bare han som skal lære i tiden som kommer, det er virkelig vi foreldre også.
I dag har vi tilbrakt 10 timer i Oslo sammen, for å handle inn til 1. skoledag. Dette er noe han har gledet seg til veldig lenge – at vi skulle gjøre det til en opplevelse, vi to – sammen med våre to veldig gode venner, Pia og Solan, som er i akkurat samme ærend som oss. Skolesekk, perm og mappe, penal, klær og andre nødvendigheter for en perfekt skoleoppstart er handlet inn. Vi feiret med kino etterpå, litt leking og spising innimellom – og totalt sett en helt strålende fin dag.
Etter at vi var kommet hjem og det var klart for kveldsstell og senga, det må til selv for store veldig-snart-skolegutter, sa han plutselig; «Å, mamma – nå har jeg jo ikke noe å glede meg til lenger!» Jeg spurte hva han mente med det og da forklarte han at han hadde gledet seg så lenge til denne dagen og nå var den jo over, med skolesekken trygt plassert ved senga, så nå hadde han ikke noe å glede seg til lenger. Det går akkurat to sekunder før han sier: «Tulla, nå gleder jeg meg jo til skolen begynner og til SFO!» Fine gutten, finner gleder foran seg hele tiden.
Her er noen bilder fra dagen vår:
Og helt til slutt – her ser dere gutten, før og etter skolesekkshoppingen i dag. Dere ser at han har vokst flere centimetre allerede, på disse 10 timene vi var i byen? Jeg ser det i alle fall!
Vi er veldig glade i deg, Noah’n vår! Vi ønsker deg all lykke på veien inn i skolelivet!
Om du vil lese mer om en mammas betraktning over barn som går inn i neste ‘fase’ i livet, så les de rørende, fine og gripende ordene til MeandMolly her.