Det er ikke mer som skal til.
En dag på toget. En dag med fokus på bli fraktet helt frem til en konkret destinasjon, at det er selve hovedmålet, og alt annet man skulle komme til å få gjort i tiden det tar å bli fraktet dit man skal, det blir mer som en bonus.
Jeg har i mange ulike anledninger bedt om en pauseknapp her i livet. En knapp jeg kan trykke på når alt går for fort, når jeg ikke får gjort alt jeg gjerne skulle, ville og burde ha gjort. En knapp som vil gi meg en mulighet til å nå igjen verden. Nå igjen tankene mine. Nå igjen kreativiteten min, strukturen min, hverdagsidyllen min. Nå igjen EkteMann og Småtroll, nå igjen kolleager og nå igjen venner og kjente.
Onde tunger hevder at en slik pauseknapp ikke eksisterer. At den bare finnes i mine tanker og at det er umulig å stoppe verden på den måten. Hva skjedde med at ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid? Jeg lever enda i håpet. Og uansett; lite visste disse kritiske røstene at det eneste man trenger å gjøre for å få smaken av en slik pauseknapp, at det holder å ta toget til Bergen!
Det er rart hva drøye syv timer på tog gjør med ens hode. Gjør med mitt hode i hvert fall. Jeg kunne godt tenkt meg enda mer plass på toget, sånn at jeg kunne slange meg og mitt over to seter og virkelig meske meg. Jeg kunne ønske meg litt blidere menneske å sitte ved siden av (som i det minste ikke kjefter på våre medpassasjerer!) og ikke minst; jeg kunne ønsket meg trådløst nett som virket i vognen jeg sitter i på toget. Men disse småtingene er akkurat det; småting. Det er ikke disse tingene jeg fokuserer på nå og det er ikke disse utfordringene som får hvilepulsen min ned og tenkerynken i pannen min til å roe seg.
Det er noe helt annet jeg ser og opplever når jeg reiser med tog.
Jeg ser nemlig et skjønt, eldre homofilt par som tydelig skal ut på en hyggelig reise. Besøke noen kjente, var det det jeg overhørte? De har tatt med seg operamusikk på diskman’n sin, leser avisen, har medbrakt salat og sandwicher, de koser seg. Jeg ser to fnisete fjortisjenter som har lagret opp med popcorn, baguetter, iPod og mobiltelefoner – og som reiser i helt like, gråmelerte treningsklær. Bestevenninner på en spennende reise! Jeg ser en mann som har jobbet på nattvakt og som skulle sove fra Oslo til Gol. Jeg får lyst til å bre over denne mannen og be NSB skru ned varslingslyden på lydanlegget sitt, akkurat på plass nr 29 i vogn 440. Jeg ser mange pensjonistpar som har lagt ut på en lang og sikkert strabasiøs reise, men som har fått installert seg i hver sin Komfort-stol, med kryssord og penn man kan viske vekk, og med gratis kaffe så mye de orker. Såklart de velger toget! Jeg ser mange som benytter anledningen til å se på filmer og tv-serier, godt tilbakelent i stolene sine og med deilige øreklokker som både varmer og gir en god lyd.
Og; jeg ser ut av vinduet på nydelig, norsk natur som bader i strålende solskinn. Blå himmel, grønne skoger som så vidt har fått høstfargene på, lange jorder og koselige, små hus og grender.
Er det ikke underlig at det alltid er fint vær når jeg reiser med tog til Bergen?
Etter å ha reist i drøye halvannen time fra Oslo, ha passert Hønefoss, tar jeg meg i å tenke at denne reisen går for fort. Jeg vil gjerne frem til Bergen og gleder meg til alt jeg skal gjøre og oppleve der. Men jeg nyter likevel disse timene på toget. Jeg har med meg en bok jeg har lyst til å få begynt å lese, jeg har planer om å kanskje innhente noe av den tapte søvnen fra den hektiske uken som har gått, jeg har noen hyggelige, kreative arbeidsoppgaver jeg vil leke med underveis – og jeg har hele omverden å snakke med via twitter, facebook og wordfeud. Om jeg skulle få behov for det.
Enn så lenge kjenner jeg at skuldrene senkes og en deilig ro inntar kroppen. Alt dette bare ved å ta toget og ved å skrive ned dette.
Dette er skrevet i med magiske, vakre og vidunderlige Ommwriter. Et spennende alternativ til Word og dets like, som fokuserer på design, harmoni, ro, stenge resten av verden ute – og komme i en deilig skrivemodus som skaper flyt. Jeg elsker det!