Vi har lenge hørt om det svake kjønn. Kvinner er det svake kjønn. Vi må ta spesielle hensyn til kvinner. Kvinner som ikke er like sterke, like muskløse, like flinke i styrerommene eller like kapable til manneoppgaver, som det menn er. Det svake kjønn, et kjønn som må kvoteres inn. Det kjønnet som til stadighet jobber for å få like rettigheter som menn på mange arenaer i samfunnet. Som stadig blir forbigått.
Som tittelen på dette innlegget sier; Det svake kjønn, my ass!
Jeg skal ikke legge meg borti likestillingsdebatten på hverken den ene eller andre kanten akkurat i dag. Jeg har mange nok meninger om likestilling mellom kjønnene og hvordan man kan oppnå det på en best mulig måte. Som f.eks. tredeling av fødselspermisjon mellom foreldrene (ja!), om kvotering av kvinner til styrerommene (nei!), om lik lønn for likt arbeid (naturligvis!) og mange, mange andre ting.
Men akkurat nå er jeg rett og slett flau over mitt eget kjønn. Opplevelser nylig opplevd har gjort meg flau og svært lite stolt over mitt eget kjønn. Og – vi kvinner fremstår ikke lenger som spesielt svake i mine øyne.
Vi fremstår rett og slett som ekstremt bitchy!
En liten forklaring; Lørdag kveld var EkteMannen og Husfrua på hovedstadsbesøk. Vi unnet oss både en tapasmiddag i Folkepassasjen og en konsert med Ryan Adams (blogg) på Folketeateret. Husfrua kjente ikke alt for godt til Ryan Adams fra før av, men EkteMannen er stor fan og fikk billettene i bursdagsgave av Husfrua. Vi hadde ikke vært på Folketeateret noen av oss, men vi gledet oss begge to.
Folketeateret er et teater. Dype, gode seter, balkong og stor kuppel midt i salen. Noen utfordringer å bruke dette som en konsertarena, helt klart, særlig i forhold til de menneskene som går på slike arrangement vel så mye for den sosiale delen med skravling og øldrikking med venner, som for selve konserten. Men tilbake til det svake kjønn. Jeg skal nå gi dere tre ulike bevis på hvorfor jeg synes mitt eget kjønn fremstår mer bitchy fremfor svakt;
Bevis nr 1; Rett ved siden av oss setter det seg en jente og to gutter. Samtalen de i mellom utvikler seg slik at man får overhøre det hele som nærmeste setenabo. Den ene gutten og jenta er kjærester. Den siste gutten er en venn av gutten, slik jeg forstår det. Kjærestegutten forteller stolt til sin kompis: «Jeg har slanket meg, jeg!», hvorpå kjæresten føler behov for å rette opp: «Du slanker deg, du har ikke slanket deg!». Kjærestegutten fortsetter med å si at han har slanket seg, men kjæresten lar ikke dette forbigå i stillhet; «Du HAR ikke slanket deg, du er ikke ferdig. Du slanker deg – mer!» Kompisen føler nå for å trå til, og ære være han for det!, for han sier; «Men, hvorfor driver du og skal forandre deg? Du er jo så bra som du er!» Kompisen inkluderer til og med et lite oppmuntrende klapp på låret. Men – der tipper det over for det såkalte svake kjønn; «Han kan ikke høre på deg, han må høre på meg og jeg sier han må slanke seg mer!» Hvorpå kjærestegutten nok vil tøffe seg for å bevare noe mandighet; «Ja, du vet – hun har noe jeg vil ha, som jeg ikke får om jeg ikke fortsetter denne slankingen… Hø hø hø!»
Bevis 2; Tilbake til nevnte Folketeateret. Dette er som sagt en teatersal og folk sitter godt ned i dype stoler. Det er såpass dårlig plass til bena mellom seteradene at selv jeg på mine 167 centimeter får problemer med vonde knær og dårlig benplass. Likevel; en akustisk konsert med Ryan Adams er en ekstremt rolig affære, alle sitter og nyter en vidunderlig stemme, deilige gitartoner og morsomme historier mellom låtene. Vel, ikke alle… En god del av salens gjester synes det er viktigere å gå ut og handle øl. Mellom hver eneste sang. Og egentlig er jeg usikker på om det er det de gjør når de reiser seg for å gå, for de kommer tilbake uten drikke i hendene. Tar de en shot i baren? Vel, dette var noe flere av folkene gjorde og det var såpass tydelig at selv Ryan Adams følte det nødvendig å nevne det fra scenen; «Hver gang jeg hører noen går i døra, tenker jeg det antakelig er en date som har endt dårlig…»
Så til det såkalte svake kjønn. En på vår rad, ca 10-15 plasser bortenfor – en kvinne i flagrende gevanter, hun fant det nødvendig å ta turen ut fra konsertlokalet for å se hva som skjedde på utsiden. Hun satt såpass klønete til, at ca 30-40 mennesker måtte reise seg for at hun kunne komme seg ut. Og naturligvis, noen må tisse og har ikke partyblære, så såklart man reiser seg. Og reiser seg igjen når flagrende gevanter skal tilbake til setet sitt også. Naturligvis. Og ja, hun hadde visst glemt noe. Samme 30-40 menneskene opp igjen. Og opp igjen når hun skulle tilbake. Oj – kanskje hun drakk litt mye i den forrige pausen, for nå må hun jammen opp igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg er overbevist om at den samme damen måtte opp og forbi oss minst 5-6 ganger i løpet av konserten. Altså, mens Ryan Adams spilte. Mens vi andre satt stille i stolene våre og forsøkte å nyte konsertopplevelsen. 5-6 ganger opp, betyr opp og ned av stolene våre 10-12 ganger. På grunn av ett menneske… Jeg må si jeg er egentlig er svært nysgjerrig på hva hun gjorde i alle disse pausene. Og det aller, aller verste; Ikke en eneste av disse gangene hun skulle presse seg forbi oss, følte hun det nødvendig å unnskylde seg. Ikke en.
Bevis 3; Som nevnt er Ryan Adams i akustisk versjon en svært rolig affære. Det er litt snakking mellom låtene, men låtene i seg selv er klimpring på gitaren, hans behagelige stemme …og en knyst sal. Det var så stille når han spilte, at man hørte helt tydelig den ene som hostet. Den ene som tygget chips, som reiste seg, som skravlet med sidemannen. Irriterende i seg selv, for er man på en så rolig konsert, så er det fordi vedkommede som spiller har en fantastisk evne til å suge publikum med seg inn i låtene, inn i den verden han maler frem for oss, inn i tonene. Og; på en så stille og rolig konsert, uten lysshow eller andre effekter, ser man virkelig musikeren på scenen. Man ser detaljer som hvordan han sitter med beina, hvordan han justerer stolen, hvordan han blar i sangheftet sitt. Man ser alt dette, helt frem til man blir forstyrret av noe annet. Som for eksempel en telefon som holdes opp med fullt flomlys på, for å filme geniet i arbeid. En liten snutt her eller et lite bilde der, det er nok mange av oss skyldig i. Men igjen – det svake kjønn; på en av de aller fremste radene, kanskje 2 meter fra Mr Adams him self, satt en kvinne. Med mobiltelefonen sin oppe. Hele tiden. For å filme, få med seg alle detaljene – igjen og igjen og igjen. Til slutt ble Ryan Adams lei. De som satt rundt denne jenta var nok lei for lenge siden, men det blir noe ekstra når artisten legger fra seg gitaren på scenen og sier «Nå vil jeg snakke med publikum!» Mange gledet seg nok nå, for det er alltid stas når artister deler av seg selv, lar oss bli kjent med mennesket bak musikken. Men denne kvinnen hadde ingenting å glede seg til. Han ville snakke til de helt fremme. Beklage seg til de som satt rundt denne jenta, han visste at de hadde betalt for å se på han og det satt han pris på – men han så nå at de ble forstyrret av et enormt sterkt, hvitt lys. Og det beklaget han. Han fortalte også denne jenta at han synes det var rart at hun, som også hadde betalt penger for denne billetten, heller ville se konserten gjennom sin lille skjerm enn å se han. «Jeg sitter her, bare noen få meter foran deg. Vær her!» Han snakket om at han jobbet med å komme i kontakt med publikum gjennom en konsert og at han syntes det ble vanskelig når han fikk hennes hvite lys i ansiktet. Hele tiden. Gjennom hele konserten. Forståelig nok.
Bildet lånt på Ryan Adams sin blogg.
Så – det ble litt vel mange svake kvinner på denne konserten for min del. Såklart var det menn der som oppførte seg dårlig også, det ville vært rart om alle fans av Ryan Adams var hyggelige, omtenksomme og kunne oppføre seg skikkelig. Men mine tre opplevelser å rad og rekke, gjorde rett og slett sitt til at jeg ikke følte mitt kjønn kunne omtale som det svake lenger. Om vi ikke skjerper oss, må vi omtales som det bitchy kjønn – og hvor kult er det?
Om du har lyst til å lese en skikkelig musikkanmeldelse av konserten med Ryan Adams, så anbefaler jeg at du tar turen inn på min kjære EkteMann sin nystartede blogg om ikke lenge. Jeg legger ut lenke her når han har fått blogget om konsertopplevelsen. Jeg storkoste meg på konserten, til tross for irriterende kvinnelige elementer og trange seterader, så er dette en konsert jeg tenker tilbake på med glede. Jeg fikk lyst til å høre mye, mye mer på Ryan Adams og virkelig få muligheten til å lytte til teksten hans. Dette er et musikalsk geni og det vises tydelig i forhold til hvor mange instrumenter han håndterer, dypheten i tekstene hans, hans integritet og ikke minst; alle artistene som vil jobbe med han. Men som sagt, ta turen over til EkteMannen.