Endelig mandag, sier nå jeg. Mandag betyr ny start, nye muligheter – og det føler jeg faktisk at jeg trenger etter helgen som var. Ikke for det, vi har virkelig fått gjort masse hyggelig sammen denne helgen. Tur til Nesodden, feiring av 88årsdagen til skjønne oldemor, besøk hos tante J og onkel E sånn helt spontant på lørdag (pøh, hvem har sagt at småbarnsforeldre ikke kan være impulsive?!) og barnedisco, middag på Villa Paradiso og leking hos nabo’n i går.
Med på alt dette var alle våre tre småtroll, blide og fornøyde, holdt hånd, gikk forsikt over veien, drakk kakao med vott, tittet forsiktig på bruktmarked og jeg synes vi klarte oss veldig bra, vår sirkusstørrelse til tross.
Likevel dukket MammaTrollet opp.
MammaTrollet er nemlig ikke fornøyd med at barna er flinke, snille og oppfører seg fint. De skal være glade for alt de får oppleve i tillegg. Ikke bare glade mens vi holder på, men de skal huske alt det gøye og fine vi har gjort og sett og huske det til en senere anledning.
En slik senere anledning kan være f.eks. når de skal rydde rommet sitt etter endt dag. Eller det kan være at vi skal spise noe til middag som kanskje ikke er favoritten til barna. Eller det kan være at de spør om å få se litt mer på tv og får et nei, nå skal de i seng.
Det er da MammaTrollet forventer at Storebror på 5 år og Lillebror på 3 år skal se mot mamma’n sin og si:
«Klart jeg skal rydde rommet mitt, jeg gjør det i en fei – jeg har jo fått gjøre så utrolig mye gøy i det siste, så det minste jeg kan gjøre er å rydde opp lekene mine uten så mye som en liten protest. Ikke tenk på at jeg er sliten og trøtt etter en lang og innholdsrik dag, jeg fikser denne siste delen her også – helt uten protest og selvfølgelig med et smil om munnen. Fordi jeg er så takknemlig for at jeg har det så utrolig bra og at jeg har dere som foreldre og at jeg bor i Norge og ikke i Afrika og ikke minst fordi jeg har så mange mennesker rundt meg som er glade i meg. Og så får jeg jo mat når jeg er sulten og har et hus med tak og mer leker enn jeg egentlig trenger. Heldiggrisen meg som er meg! Jeg sprekker nesten av lykke her jeg sitter, mon tro om jeg burde dele denne lykke med andre barn som ikke har det så godt?»
Noen som synes MammaTrollet er bittelitt kravstor?