I går var jeg sammen med en de beste, en av mine favorittmennesker, en hel, lang dag.
En god venn, en pussig skrue, helt klart, men like fullt eller akkurat derfor; han er en av disse spesielle menneskene som på et vis har klart å grave seg en stor grotte i hjertet mitt, med evig plass til seg selv og det og de han holder nære. Og plutselig og helt ut av det blå kunne denne karen fortelle at hans brors kjæreste kjære leste min blogg! Hans bror har jeg naturligvis møtt ved mange anledninger i årenes løp, men jeg har aldri møtt hans kjære. Likevel, langt der ute – i Vestfold en plass, så sitter det en frøken (enn så lenge – gratulerer med forlovelsen!) og hevder at hun liker bloggen min! Slikt blir jeg månebedotten av. Stor stas og veldig underlig, alt i skjønn forening.
Verden krymper og jeg får lyst til å skrive – og skrive mer. På grunn av denne lille setningen fra en av mine kjære, om en av hans kjære, husker jeg igjen hvorfor jeg får plutselig lyst til å skrive og hvor stor glede jeg får av at andre leser mine skriblerier og trekker noe helt eget ut av det. Lesere som leser og gir meg sine kommentarer og funderinger, men også lesere som leser uten å legge igjen spor etter seg og som jeg kun sporadisk og via omveier får vite om at leser. De hemmelige leserene, de som gir meg litt sommerfugler i magen – bare fordi jeg rett og slett ikke vet om at de leser. Både de anonyme og de som legger igjen et lite spor etter seg gir meg inspirasjon. De fyller touch-fingrene mine med bensin, sånn at de på ny kan hamre over tastaturet i enorm fart.
Takk, dere fineste lesere – og spesielt takk til vestfoldfrøkna i særdeleshet denne gangen!
At denne bloggen har vært forsømt over lengre tid nå, er ingen hemmelighet. Men om dere tror at det er en bevisst handling fra min side, noe jeg gjør med lett hjerte og hard hånd, så tar dere gruelig feil. Jeg storkoser meg hver gang jeg kapitulerer og lar ordene boble over i denne bloggen og jeg husker med letthet tilbake til min «glansdager». Naturligvis ikke glansdager av typen superbloggere med tusenvis av lesere har, men mine egendefinerte glansdager; sånn cirka for litt over et halvt år siden hvor jeg fikk skrevet hyppige innlegg, da jeg følte jeg var inne i en god stim og da jeg fikk stadig flere lesere.
En god oppgang i lesere ble av meg fulgt opp med stadig færre innlegg. Arrogant kan man tenke – men det var virkelig ikke ment sånn. «Det bare ble sånn!» er en skummel klisje, men forferdelig sann i mitt tilfelle. Kanskje jeg har en maksgrense for antall ord i fingrene mine, sånn at når jeg skriver for firmaer og andre steder, så bruker jeg opp ordene mine? Eller er det kanskje slik at jeg forskyver det som ‘bare er gøy’ til fordel for det jeg tross alt må gjøre for å få penger på kontoen? Ikke en underlig prioritering vil nok mange si, men jeg har nå heldigvis kommet frem til en aldri så liten åpenbaring for min egen del;
Min private, personlige eller egoistiske skribling er en nødvendighet for at hodet mitt skal sitte godt fast på halsen. Det er kritisk for at hodet skal ha en fin gjennomstrømning av tanker og at det er god omløpshastighet i topplokket. Det er helt på sin plass for å la tankene mine forstå hvilke rekkefølge de kjøre ut på motorveien i, for at alle ideer og innskytelser skal forstå vikepliktregelen og for å lære både kreativ og systematisk hjernehalvdel til å samarbeide godt. Min private, personlige og egoistiske skribling er rett og slett høyst nødvendig for at jeg skal gjøre en god jobb for mine kunder og mine andre verv og engasjement. Heldigvis for meg!
Så da er det avgjort; jeg har blitt avhengig av å skrive. Det er også opp og avgjort at jeg ikke er avhengig av å skrive kun for skrivingens skyld, det er ikke ubetydelig hva jeg skriver eller for hvem jeg skriver. Jeg er rett og slett avhengig av å skrive for min egen del.
Jeg er godt fornøyd med å ha kommet frem til den erkjennelsen. Selvinnsikt, lenge leve. Så får heller dere trofaste lesere som fortsatt titter innom denne bloggen bære over med at jeg spriker vilt i mine skriblerier i en lang tid fremover nå. Jeg antar det heretter vil komme innlegg om alt fra hage, mat, hverdagsbetrakninger, karrierekvinneutfordringer, oppussingsprosjekter, barnlig lykke og voksne tanker – til musikkopplevelser, feriefølelser og ja, hage, hage, hage!
Akkurat sånn jeg vil ha det og ikke minst; akkurat sånn jeg trenger å ha det!
Epilog; Hva vil du lese om her hos meg? Hva ønsker du deg flere innlegg om? Ettersom min blogg nå både har blitt forsømt og har spriket i tematikken, så er det kanskje greit med en liten poll, en god, gammeldags avstemming? Stem i vei i margen her – så får vi se om jeg klarer å vri spontane skriblerier i retning av det akkurat du ønsker deg!
Bildene i dette innlegget er tatt med min iPhone og viser vakre blomster jeg så da vi var på søndagsutflukt til Oscarsborg festning søndagen som var. Et vidunderlig sted som vi raskt drar tilbake til, muligens med en liten spade og bøtte, sånn at jeg kan «låne» med meg noen staudeavleggere! Og garantert med en piknikkurv med mat, for restauranten der var ikke noe å rope hurra for. Men ellers tipp topp!
