• Astrid Valen-Utvik

A trip down memory lane

Å flytte tilbake til barndomshjemmet har fått følger som jeg ikke forestilte meg før jeg flyttet ut; Jeg lever livet mitt om igjen. Ikke kronologisk, men stykkevis og delt.

Barndomshjemmet mitt er omringet av nabolaget jeg vokste opp i, med dertilhørende skoler, butikker og venners hus og store lekeområder. Litt bortenfor det nærmeste nabolaget ligger det mer eksotiske områder, altså andre skolekretser. Som liten føltes Oslo omtrent som USA føles nå, geografisk sett, og andre skolekretser var som ukjente land. Spennende, nye mennesker, nye matretter og helt andre skikker. Sjargong man ikke skjønte og ny og spennende kultur.

Det hele kommer tilbake til meg nå…

Hovedveien utenfor barndomshjemmet mitt var skoleveien min. Det skal om kun noen få måneder bli skoleveien til min sønn, men når jeg ser på veien nå, ser jeg etter de samme folkene som jeg så etter for 25 år siden. Gode skolekamerater som man kjente ut og inn. Venner som visste akkurat hvor langt man kunne strekke ertingen for at det skal være akkurat det, harmløs erting, langt fra mobbingens verden. En skolevei som fortonet seg som lang og kronglete, med uendelige mange muligheter til avstikkere, noe som gjorde at man lett kunne bruke to timer på vei hjem fra skolen. Steiner skal sittes på, blomster må plukkes og venner skal ventes på. Bestevenninnene ble rotert på cirka hver annen uke, men det var uproblematisk. Ikke bestis en uke betydde slettes ikke at bånd var brutt. Bestis neste uke og ny frisk i venneforholdet. Tiden flyr fort og sår leges enda fortere.

Omvendt retning på skoleveien og man kom til skolens motsetning, fritidens tilholdssted – Stranda. Bakken ned til stranda var lang og bratt, men vi syklet uredde i enorm fart – førstemann ned! En rask skrens, et stopp utenfor den eneste kiosken i mils omkrets og is er sikret på det siste stykket ned til stranda. Syklene slenges på gresset og sistemann i vannet er en pyse! Og der var vi, hele dagen. Hver dag. Hele sommeren. Ingen snakket om å ta solarium, bruke solkrem med selvbruningskrem eller riktig tone på solpudderet. Alle var naturlig solbrune. Ingen snakket om at man måtte følge KKs siste tips om å finne matchvekta fordi badesesongen snart var her. Ingen snakket om å sole seg før man kunne vise seg på stranda. Ingen snakket om dyrt badetøy, for billigvarianten fra H&M tross alt var …billig. Badetøy dukket på mystisk vis opp i skapet akkurat i tide til badesesongen startet og man tok det man fikk. Enkelt.

En tur opp til den lokale idrettshallen, forbi min gamle videregående skole, gir meg flashback tilbake til utetimer på gresset, eksamenslesing, gode, flinke lærere, smugtitting på de tøffeste gutta og kameratslig, gjensidig erting med de snilleste gutta. Jeg kjenner igjen følelsene jeg hadde da og ser igjen små glimt fra den tiden av livet mitt. Jeg husker kilingen i magen når Den Kuleste Gutten kommer gående i retning mot meg: Kommer han til å si hei i dag? Blir jeg sett, er jeg godtatt og verdig et ‘hei’? Jeg husker den gode varme følelsen som brer seg i hele kroppen da Han ser rett på meg og sier et tydelig ‘Hei!’. Det hei’et gir grobunn for deilig dagdrømming i minst en uke. Dagdrømming hadde man massevis av tid til å holde på med og dagdrømmingen ble holdt milevis unna realismen, så alt var mulig. Selvfølgelig kunne Gutten droppe den mest populære jenta i klassen, bare fordi han følte en spesiell kontakt med akkurat Meg. Og selvfølgelig hadde den mest populære jenta i klassen fullstendig forståelse for dette, ble glad på våre vegne og ble min nye BesteVenninne. Naturligvis.

Vel fremme i idrettshallen strømmer også minnene på. Gode, fine minner om godt samhold på basketlaget. Den strålende følelsen av mestring for hver 3-poenger som gikk i kurven. Svisj. Følelsen av adrenalin som strømmer ut i kroppen etter å ha lagt inn et ekstra gir på løpingen, sånn at man akkurat rakk ballen og akkurat fikk passet ballen til en medspiller, som dermed fikk inn de avgjørende poengene til at vi vant kampen. Minner om en tid hvor man ikke bekymret seg for helsen, hverken sin egen eller andres. Alle var udødelige og man løp for moro skyld, ikke for å komme i form. Man kalte det trening fordi man trente på ulike øvelser som man ville bli god i, ikke fordi man skulle trene opp hjertet eller lunger eller andre livsviktige organer. Jeg tror faktisk man ikke visste om dette med livsviktigheten av disse organene. Det var en god tid.

En biltur på nærbutikken sammen med tre barn og Ekte Mann fremkaller flere minner. Minner om en tid da man ikke hadde barn og Ekte Mann i bilen, men kanskje en ryggsekk med skolebøker, en treningsbag og noen gode venner. Den familiefornuftige stasjonsvognen er byttet ut med mammas gamle Opel og bekymringer om EU-kontroll, økte kostnader på veiavgift og bensin er ikke-eksisterende. En ferd på lokale veier frembringer minner om speiding etter mopeder med Den Utvalgte oppå. Etterhvert ble Hans fremkostmiddel byttet ut med en bil og man lette etter riktig bilmerke med riktig bokstav- og tallkombinasjon som kjennemerke. «Er det Han som kommer der borte? Nei, var visst bare en bil som lignet…» Forventningen er nok til å gi en god kribling i magen. Sommerfuglene er løs og da var det ingen vei tilbake; Dagdrømmingen er igang igjen.

Jeg merker at jeg husker de gode minnene, ikke de dårlige. Jeg tror det betyr at jeg har hatt en god barndom. Selvfølgelig var ikke dagene rosenrøde. Faktisk tror jeg at jeg selv følte jeg hadde det ganske så sårt og vondt og vanskelig til tider. Stakkars meg som aldri ble kjæreste med Den Utvalgte Gutten. Stakkars meg som aldri ble bestevenninne med de kule jentene som røyket. Stakkars meg som hadde så strenge foreldre som tvingte meg til å passe søstre og som nektet meg å dra på de kuleste festene eller som grillet meg etter den aller første festen jeg faktisk fikk gå på. Jeg har et minne om en sterk lampe tett opptil ansiktet mitt og mammas grundige og strenge blikk for å finne ut om mine pupiller var påvirket av alkohol. Nå er det et morsomt minne, men den gang da var det horribelt synd på meg. Jeg husker at jeg aldri var fornøyd med hvordan jeg så ut, hvordan håret mitt var, hvordan klær jeg hadde og jeg mente vel aldri jeg var godt nok til noe særlig. Eller utenom skolen da, der var jeg god nok, men der var det jo om å gjøre å ikke være spesielt god, så det ble ikke riktig det heller.

Jeg overbevist om at jeg hadde en god barndom. En barndom hvor jeg var trygg, glad, hadde masse familie rundt meg og en barndom som hele tiden lærte meg ting. Lærte meg ting som gjør at jeg er den jeg er i dag. Ikke Den Kuleste Kule eller den beste av de beste, men en som er glad, trygg og fornøyd. Ja, faktisk så er jeg lykkelig – rett og slett lykkelig.

Når jeg husker tilbake på denne dagdrømmingen nå, så skulle ønske jeg kunne dagdrømme som det nå også. Men det går ikke – nå er realismen en alt for stor del av min hverdag. Tiden strekker ikke til og det gjør ikke tankene heller. Eneste dagdrømmen jeg har igjen, er hva jeg skal gjøre med min Lottogevinst og selv den er vanskelig å fremkalle til tider. Men er ikke det egentlig et godt tegn? Jeg er for glad i livet mitt til at jeg har alt for mye å dagdrømme om – det er min teori og den holder jeg på. Selv om jeg av og til savner den gode magefølelsen jeg fikk av disse dagdrømmene mine.

Jeg skulle ønske jeg var mer fornøyd som 7-åring, 10-åring, fjortiss og som nesten voksen på videregående. Jeg skulle ønske jeg så alle menneskene som var glad i meg og ikke hele tiden fokuserte på de spesielle som ikke enset meg. Jeg skulle ønske jeg kjente på den gode følelsen av dagdrømmingen og ikke fokuserte på at dagdrømmen ikke gikk i oppfyllelse. Det er jo ikke det som er meningen. Drømmen går tidsnok i oppfyllelse og man ser seg selv sammen med riktig Ekte Mann, har de beste barna og lever sin egen Drøm.

Dagen i dag er rett og slett bedre enn vi tror og vi burde bli mye flinkere til å nyte akkurat I Dag, i stedet for å tenke på alt vi burde bli flinkere til, at enda flere burde bli enda mer glad i oss og vi i dem, at vi burde trene mer, tjene mer, spise mindre og rekke over alle oppgavene våre og enda noen til.

Nå skal dagen nytes, minner skal lages og jeg skal kjenne på go’følelsen jeg har akkurat nå.

Akkurat nå.

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle