Selv om snitter er bestilt, klær innkjøpt og leiligheten snart ferdigvasket, så er det likevel en god del ting som må fikses i forkant av en dåp. Men med de ovennevnte tingene tatt hånd om, så har jeg bestemt meg for å kose meg med resten av forberedelsene. Alt dreier seg om måten man ser på ting, sant? Jeg velger å se på disse forberedelsene som noe koselig. Det er tross alt vår siste dåp, for vår siste baby, så dette bør nytes. Herved bestemt! (Nå bør Glenn og svigermor bli stolte av meg.) Det skal bakes, ryddes, bil må vaskes (skal tross alt i kirka), gress må klippes. Og her kommer en liten hemmelighet; Jeg har funnet ut at jeg skal servere gjestene våre de cateringleverte snittene på papptallerkener. Gulp. Uhørt? Ja, kanskje det. MEN; Jeg har blitt et nytt og bedre menneske. Eller egentlig har jeg etter min definisjon blitt et ‘dårligere’ menneske. Jeg innser sakte, men sikkert at jeg ikke kan gjøre alt 110% perfekt på alle plan her i livet. Gi 110% av meg selv på jobben, ovenfor ungene, familien ellers, hjemmet vårt, vennene våre, trening, håndarbeid osv osv osv. En klok lege sa nemlig til meg at disse 110% + 110% + 110% umulig kan summere seg til å bli 100% totalt. Merkelig, men min matematiske hjerne forteller meg at denne legen har rett. Så denne dåpen har jeg nå et mål om at skal bli minst 80% perfekt. Jeg tror Linnea er mer en godt nok fornøyd med det. Litt melk, soving og masse oppmerksomhet pleier å gjøre henne fornøyd, ikke særlig vanskelig sånn. Og kjenner jeg min familie riktig, så er de 110% fornøyd så lenge de får masse mat – og det skal de få. Glenns familie er 110% fornøyd om de får smake svigermor sin hvetebakst – og det skal de få. Så da egentlig ligger forholdene til rette for en bra dåpsfest. Selv med papptallerkner…