…så har freden senket seg i huset. Gjester har dratt hjem, ungene sover søtt og drømmer nok om både is, konkurranser og pølser, EkteMannen pusler rundt i huset og jeg koser meg med en tekopp mens jeg kjenner at mammahjertet banker ømt…
Dager som denne gjør meg emosjonell og veldig takknemlig. Vi er så heldige – i alle mulige betydninger av ordet. Såklart, vi ikke hadde sagt neitakk til en Lotto-million eller to. Såklart, vi ikke hadde sagt neitakk om døgnet hadde blitt utvidet med et par-tre timer per dag. Såklart, vi hadde ikke sagt neitakk til hverken spa, rekreasjon eller hvileopphold. Såklart, vi har våre feider og utfordringer i hverdagen. Men akkurat i dag, akkurat nå, så kjenner jeg veldig på alt vi har å være takknemlig for.
Vi har feiret dagen med vår nærmeste familie og selv den aller nærmeste gjeng av familiemedlemmer utgjør en ganske stor og fin gjeng. Vi har kost oss på eldstemanns skole, med alt vi kan ønske oss av kaker, is og konkurranser – og vi har hatt et helt ok vær hele tiden! Vi har møtt gode, fine folk på 17. mai-arrangementet som hver gang vi ser de, gjør at vi smiler litt ekstra. Som gjør at vi føler at bor i verdens beste nærmiljø. Vi har avsluttet dagen med et strålende alle-bidrar-med-sitt grillkalas hos de fineste naboene noen og enhver kan ønske seg.
Pavlova kake, 17. mai-pyntet
Helt til slutt, etter at ungene har kledd av seg perfekt tilgriset fintøy, vasket vekk deilige iskremflekker i ansiktet og klissete kjærlighet-på-pinne klin fra hendene, så ble det tid til noen minutter med våre eldste to småprinser på sengekanten. Og de få minuttene, god pakket inn og krøllet sammen under dyna i den ene køya, ble mine favorittminutter i løpet av hele dagen.
Vi har verdens mest vidunderlige unger og ja, jeg vet jeg ikke akkurat er objektiv. Men hva skal man si da, når man får høre fin oppramsing av alt som har gjort dagen magisk for små håpefulle? «Jeg spiste 4 is, mamma, fire! Og så var det gøy å kaste sandposer i do…» etterfulgt av lett fnising. Men det som virkelig slo luften ut av meg, var da mine to små gutter (4 1/2, snart 5 1/2 og 6, snart 7) konkluderte dagen helt på egenhånd;
«Denne dagen har vært helt perfekt! Jeg er så glad for at vi har så mange i familien og at vi fikk spise så mange is vi ville. Og mamma, det aller fineste med hele denne dagen, var Linnea, oss, pappa og deg. Og det aller, aller, ALLER fineste mamma, det var deg!»
Jeg følte meg ikke spesielt pen, vakker eller pyntet i dag, jeg har hverken bunad eller vidunderlig kjole, men hvem trenger vel denslags når de fineste guttene i verden synes jeg er fin?