Ser at det tikker inn stadig flere følgere på bloggen min, flere som legger bloggen til i Google Reader og flere som legger igjen kommentarer – og tusen takk for det, kjære gode lesere! Jeg skriver naturligvis denne bloggen for meg selv og for å få ut mine tanker og rarerier, men det er utrolig godt å få tilbakemeldinger på den en gjør. Det er definitivt en motivasjon og inspirasjon – for ikke å snakke om at dere da legger igjen gode spor sånn at jeg kan oppdage stadig flere nye, fine blogger.
Jeg jobber med en liten blogganbefaling for tiden og hvem vet – kanskje jeg burde hatt en liten post der som går på å anbefale blogger som er helt nye for meg selv, men som jeg liker inntrykket jeg har fått av?
Her i huset er det tid for å få julen ut. Det er med vemod jeg pakker ned en fin julekule etter en annen, men det er en tid for alt. Nå har julen fått fylle huset her i en drøy måned, så nå er det absolutt tid for å vente på våren. Med den kulden vi har nå, så må jeg innrømme at jeg gleder meg litt allerede – selv om jeg koser meg den nydelige vinteren vi har nå også. Koser meg med vinteren innenfra, vel og merke. Alt for kaldt å kose seg ute, det er nå min smak…
Jeg tar med en liten samtale jeg nettopp hadde med eldstemann, 6 år. Det er helt tydelig at han påvirkes av mange inntrykk fra kanter som vi foreldre ikke lenger kan kontrollere og vi må stadig svare på spørsmål om spøkelser finnes, hvem Gud egentlig er, om det bor troll under trappa og slike ting – «for det sier storesøsteren til…» Er bare glad han kommer hjem og spør oss, så vi får muligheten til å snakke om det som opptar han. Er vel en tid han ikke deler slikt med oss, men den tid – den sorg!
Nå nettopp hadde vi en samtale som gikk som følger;
Noah: «Mamma, hva heter det når du og pappa giftet dere – og så ville dere ikke bo sammen mer?» Jeg: «Eh, det har jo ikke skjedd da, men mener du å skille seg?» Noah: «Ja. Om du og pappa hadde skilt dere, hvem hadde ville hatt meg da?» Jeg: *lettere forferdet* «Vi ville nok aller helst hatt dere alle tre hos oss hele tiden, tenker jeg! Vi hadde delt sånn at dere hadde bodd halvparten hos mamma og halvparten hos pappa. Men – det gjør vi alt vi kan for at ikke skal skje!» Noah: «Men – kanskje det hadde blitt sånn at jeg bodde hos pappa først, og da bodde Lukas og Linnea hos deg, og så byttet vi?» Jeg: «Nei, det ville aldri skjedd, for da ville jo dere søsknene aldri sett hverandre da jo – det vil vi jo ikke!»
Jeg ser at han tenker seg om litt, og så sier han: «Aha, jeg vet det mamma! Jeg hadde bare delt meg i to – for jeg har jo lært meg å hinke!»
Gode hoder finner gode løsninger, det er helt klart!
Nå skal jeg kaste meg avgårde her for å handle inn litt til helgen. Svigermor kommer for å passe våre tre småtroll, siden Ekte Mannen og jeg skal på en voksenmiddag – uten barn. Kan ikke huske sist vi gjorde det, men denne gangen er vi invitert på pinnekjøttmiddag hos søster Jannicke og hennes Esben – og vi gleder oss som unger. For så vidt greit egentlig, at vi gleder oss som unger, siden vi ikke skal ha med ungene. Litt barnslig må man jo ha det… Bildene i innlegget her viser fordelen med å kjøpe noen juleblomster litt vel sent; Man får nyte en vakker, hvit Amaryllis en kald januardag.
Ønsker alle nye, trofaste og tilfeldige lesere en fantastisk nydelig helg!