Linnea viser oss mer og mer av sin personlighet og det er ikke mindre enn helt utrolig å kunne følge den dag-til-dag-utviklingen som hun går igjennom nå. Hun var 6 uker i går, og selv om vi fikk se hennes første smil for flere uker siden, så er det først i disse dager hun ser ut til å bruke det mer bevist. Søker kontakt med oss, gliser når hun får flaska si eller med puppen godt inni munn – og særlig mye glising ser vi når hun ligger på stellebordet og skal snakke litt med Ole Brum.
Det blir også stadig mer babling og hun hermer etter lyder og ansiktsbevegelser vi lager. Igjen må jeg si det er en utrolig rar følelse dette her; Vi synes jo hun har blitt sååå stor nå, ser så stor forandring fra hun var helt nyfødt, men samtidig vet vi (basert på at vi har gjort dette 2 ganger før), at vi «snart» kommer til å si: «Guri, var hun 6 uker på det bildet? Herremin, så liten hun er – kan nesten ikke huske den tiden jeg.» Vemod og lykke, hånd i hånd.
En ting som i alle fall er lykke, er at hun har lært konseptet med smokk (halleluja!), og ikke minst; Kosekluten har fått sitt innpass hos henne. Begge gutta våre har jo sine hunder og har vært veldig opptatt av koseklut og kosetepper, noe som har gjort soverutiner veldig greit. Man har faste innslag som hører med, og barna vet hva som skal skje. Vi har som kjent hatt noen utfordringer med Linnea ved kveldssovingen hennes, men for noen få dager siden, så vi at hun «grep» fatt etter kosekaninkluten hun har fått av tante Jannicke og ville bore ansiktet inn i den. Vi fikk rett og slett en ‘aha’-opplevelse og fyret oppunder dette behovet hennes. Så nå, med en enda større koseklut som hun har fått av tante Marianne, er det ikke sjelden vi finner Linnea i vogna / senga med hele hodet under kosekluten, smokken i munn, og i dyp og god søvn 🙂 Man kan selvfølgelig bli nervøs av at hele hodet er under kluten, men hun puster fint sånn og kan også fint snu på hodet hvis hun ikke vil ha det sånn lenger. Er mulig jeg er litt vel lite stresset med dette, for det er ikke få damer som har stikket ned i vogna for å se på nurket, og så komme opp igjen med: «OJ, hun har hele kluten over hodet altså, skal jeg redde henne?» Men som den slappfis-moren jeg er, så sier jeg bare «Relax, don’t do it» – og så triller vi videre 🙂
PS: Hvis man ser nøye på det siste bildet her (klikk på det, så blir det stort), så ser man at Linnea har svart møkk under neglene sine. Hvordan i svarte svingene får så små babiser møkk under neglene? Greit at vi ikke har fullstendig støv på hjernen for tiden, men likevel – hun krabber da ikke rundt å gulvet og fanger opp møkk. Et av livets mysterier, if you ask me…
ความคิดเห็น