Har man blitt avhengig av å skrive bloggen sin om man tenker ut stadig nye blogginnlegg i hodet og får abstinenser av å ikke få de ned på tastaturet? Mulig det, jeg innser stadig tydeligere at å skrive denne bloggen er mer enn en ‘dårlig uvane’ jeg har lagt til meg den senere tiden. Det gir meg masse, både ved å skrive ut tankeriene mine, men også ved å få kommentarer fra folk som leser, og det er nok derfor abstinensene mine kommer, tenker jeg. Jeg trenger å skrive ut litt dill og dall med ujevne mellomrom og strengt tatt så håper jeg det skal være sånn veldig, veldig lenge.
I alle fall; Grunnen til at jeg ikke har fått skrevet av meg ting de siste dagene, er fordi min søster og min skjønne niese Tiriltoppen har bodd hos oss siden søndag. Og nei, det er heldigvis ingenting alarmerende ved det – søster har fortsatt Mannen godt viklet rundt lillefingeren sin, men Tiriltoppen har planleggingsdager i barnehagen mandag og tirsdag, søster er gravid med deres nummer 2 (hurra!), så da er det greit å få litt hjelp med en smule energisk 2-åring, pluss at det naturligvis er mye hyggeligere å være hjemme sammen enn å være hjemme alene. Obviously. Så derfor prioriterer jeg å bli sjefet rundt av den søteste sjefen på to ben disse dagene, fremfor å sitte med pcen og skrive ned alle de lure og aller mest; mindre lure, tankene mine.
Det er så godt å ha Tiril her, midt i hverdagen vår! Familien vår er relativt sammensveiset og vi ser hverandre ofte, men det er allikevel en forskjell på måten man er med hverandre og måten man ser hverandre på, når det er 12-15 familiemedlemmer, barn og voksne, tilstede til enhvert tid – enn når man er bare noen få. Jeg liker store samlinger med folk jeg altså, fest og moro og muligheten til å ordne istand kalas – sånt liker jeg. Men samtidig ser jeg at det er mye lettere for meg å virkelig se Tiril nå, i løpet av disse par-tre dagene jeg har hatt henne her – enn det er når huset er fullt av andre mennesker også.
Hun er rett og slett en herlig jente, denne lille Tirildokka. Uredd liten klatremus som elsker å kose seg. Og – selv om jeg koser meg masse med å ha henne her mer eller mindre for meg selv på dagtid, så synes jeg det er vel så koselig å se hvordan hun har det sammen med barna våre når de kommer hjem fra barnehage og skole også. Hun ser utrolig opp til både Noah og Lukas og har det fantastisk, fnisete gøy sammen med Linnea. Vi gleder oss alle til Marianne, Tom og Tiril får bygget seg hus her ute på Nesodden, så vi får sjans til å inkludere Tiril (og foreldre da….) i hverdagen vår mye oftere enn vi klarer nå.
Jeg er virkelig fan av hverdager, det er da man er på sitt ekteste, synes jeg – og det er da man har sjans til å virkelig bli kjent med hverandre!