I dag våknet vi opp til regndråper trommende mot vinduet. Uvant faktisk og det sier vel det meste om hvor utrolig fantastisk vær vi har hatt de siste uken. Helt nydelig, strålende høstvær, med frisk luft, gigantisk sol og nydelige farger. Men i dag fikk jorden altså sine edle dråper og det er egentlig helt greit det også. I dag kastes vi nemlig ut av huset av de beste håndtverkerene, da de skal gjøre siste ‘finishing touched’ på BoligDrømmen vår. Trappen skal få sitt siste strøk og da er det greit at familien på fem holder seg unna – naturlig nok.
Det aller, aller beste med å ha overnattingsbesøk midt i uka, er at man får verdens lengste helg! Våre fine, gode venner fra Ski har vært på besøk fra torsdag til fredag og det er rørende vakkert å se hvor utrolig raskt guttene våre finner tonen (forøvrig en utrolig høylydt tone!) og storkoser seg i hverandres selskap. Faktisk; Eldstemann Noah var med for å vinke de farvel i går formiddag, men etter at vi kom inn brast han sammen. «Mamma, jeg vil at Solan og Elliot skal være her hele tiden! Jeg savner de sånn allerede…» Disse guttene ha kjent hverandre siden de ble født og det er godt å se at de fortsatt storkoser seg i hverandres selskap, selv om vi ikke lenger er naboer!
Lillesnuppa var også strålende fornøyd med besøket og særlig hun og fadderPia fikk kost seg masse sammen. Vi fikk også tyvlånt Pias skjerf og satt det på Linnea, noe hun selv var strålende fornøyd med.
Noen bilder fra koselig lek mellom fadder og fadderbarn;
Vi får mange ganger spørsmålet ‘Er Linnea alltid så blid? Gråter hun aldri?‘ og til det svarer vi som sant er, at hun har et utrolig godt humør og er stort sett fornøyd, særlig om hun får være med på det som skjer. Når det er sagt; Det er klart hun gråter av og til. Hyler til og med, skriker fra full hals og lager voldsomt rabalder. Da er det gjerne fordi hun ikke får være med på det som skjer eller at hun blir skremt (hun er ei skikkelig pyse). Dette må selvfølgelig underbygges med god dokumentasjon.
Blid Linnea med basketball;
Sønderknust Linnea uten basketball;
Og bare så det er poengtert med en gang; Nei, jeg tok ikke basketballen fra henne for å fremprovosere dette ansiktet så jeg kunne dokumentere det. Ballen trillet ned trappen, noe som for så vidt gikk helt fint. Ingen tårer pga det. Men, så sa mammaen at den lille frøkna ikke fikk lov til å stupe ned trappa på jakt etter den samme ballen og det var det som utløste rabalderet.
Det er mulig det ikke ble spesielt mye bedre av at mammaen holdt på å fnise seg ihjel, løp for å hente kameraet og så knipset ivei. I stedet for å trøste den utrøstelige, ballmistende frøkna. Onde mammaen.
Men – nå er det på tide å pakke tre stykk barn og en stykk Ekte Mann ut i bilen, samle hoder, kropper, klær og utstyr og få oss ut på veien. Det krever sin kvinne å få dette til, naturligvis, så det er best jeg løsriver meg fra tastaturet og gyver løs på oppgavene.
Takk for koselig besøk, kjæreste Piamia og de skjønne prinsene, håper dere kommer plutselig tilbake og håper vi sees snart igjen!
Ønsker dere alle en deilig helg fylt med gode tanker, fine følelser og magiske mennesker!