Jeg skal rett og slett komme med en innrømmelse her og nå. Rett fra levra, uten pynting og overdrivelser / underdrivelser. Here I go: Jeg blir sliten av å ha barn som ikke er i form. Denne gangen er det Linnea, og jeg tror nok jeg blir ekstra sliten siden det er henne. Hun er jo så liten og klarer ikke kommunisere ‘på skikkelig vis’. Hjernen min går på høygir. Jeg tror nesten det er det jeg blir sliten av, at jeg hele tiden prøver å ligge litt foran og føler ansvar for å tolke signaler og symptomer. Hva om vi etterhvert må til legen og han spør: «Hvor lenge har hun snufset slik?» Eller enda verre: «Men ser dere ikke at hun bare trenger to nesedråper, så er alt bra?»
Dette er definitivt et av «drawback’ene» ved å være foreldre, hvis du spør meg. Jeg kjenner ansvarsfølelsen kaste seg over meg, og tvinge hjernen min til å gå på høygir. Det går i ett hele dagen:
Er hun for varm? For kald? Av med klær, på med klær.
Hvorfor spiser hun så lite? Er melka for varm? For kald kanskje. Er hun ikke sulten nok?
Hvorfor sover hun så lite? Har hun fått for lite melk? Er hun ikke trøtt nok?
Og så tenker jeg: Hvis jeg nå bare får i hun et fullt måltid, tar bleie og alt ellers er ok, da vil hun vel få en skikkelig soveperiode. Men pling – hun våkner etter 30 min. Hvis hun bare får en skikkelig søvnperiode, så vil hun jo helt sikkert være sulten og klar for en diger flaske melk – men nei, likevel sutrer hun og vil ikke ha. Jeg føler jeg er midt inni en ond sirkel som jeg vet burde brytes, men så henger ikke Linnea med. Så da fortsetter hjernen min…
Kanskje hun er forkjøla, bør nesa dryppes?
Kanskje det er tenner, eller forberedelse på tenner? Dentinox? …men jeg finner ingen riskorn i den lille munnen hennes.
Kanskje hun prøver å gjøre om på sine søvn- og matrutiner, og så er det jeg som ikke plukker opp signalene hennes?
Kanskje hun har masse andre symptomer, som jeg ikke får med meg?
Sukk. Nå sover hun i alle fall. Stakkars lille, frøkna mi. Helt utslitt etter å ha blitt dyttet melkeflaske i ansiktet ved enhver anledning. Og da hun sikkert ville leke, så kastet vi henne i seng. Akk ja, hva annet kan jeg gjøre enn å håpe at en god natt søvn, gjør dagen i morgen mye bedre. Jeg lover å gjøre mitt beste på å tolke signaler og symptomer i alle fall…
PS: Thank God is only Thuesday! …denne frøkna skal nemlig døpes i Vålerenga kirke på søndag, så jeg håper virkelig hun er frisk, rask og i form til den tid. Men – det er hun! Det bare vet jeg 🙂
Epilog:
Nå høres det ut som vi har hatt Verdens Verste Dag. Det er langt fra sannheten. Vi tok en tur ned til mine søte kolleager på TEMP-TEAM, og første delen av dagen var Linnea bortimot sitt vanlige, blide selv. Det vanket smil på Crazy-Cat-Lady og alle de andre på byturen vår, men med dårlig soving 2-3 ganger på rad, så topper det seg vel for selv den beste av oss. Men selv midt i disse gråtetoktene hennes på ettermiddagen, så lirte hun av seg et smil i ny og ne. Go’ingen min…
Comments