Skalldyrsaften

Skalldyr.saften. Skalldyrs.aften. Skalldyrenes aften. Skalldyr.aften. Skitdyr aften – men gratis!

Vi ble invitert til hyggelig lag hos min kjære tante Nanny og onkel Esten lørdag denne helgen, for å spise skalldyr de har fanget helt selv langt oppi nord og vi var alle enige om at dette helt klart burde bli en fast tradisjon. Jeg tror tante Nanny foreslo at det kunne være en årlig førjulskostradisjon, men jeg er helt sikker på at alle vi andre var mer på nivå med at dette burde bli en månedlig komme-til-hektene-tradisjon. Vi får se hva som skjer i januar – jeg lever i håpet enn så lenge.

Snilleste og fineste Ann-Kristin tok turen fra Lillehammer – litt for å leke med oss i helgen og litt for å være barnevakt slik at Ekte Mannen og frue kunne pakke på seg ytterjakker & sko, traske 1 minutt bort til nabohuset, for deretter å ta av seg ytterjakke og sko igjen. Det er virkelig ikke så veldig ofte at Ekte Mannen og frue er på vift sånn helt på egenhånd og det var nesten litt merkelig å skulle si jatakk til et glass hvitvin til maten. Uvant, men veldig, veldig deilig.

Dette var en samling av det meste av Valen-klanen, noe som naturligvis tilsier at da vi ankom festen akkurat til avtalt tid, på punkt og prikke, så var det 45 minutter til resten av familien gledet oss med sitt nærvær. Noen som var helt greit egentlig, for da fikk jeg sneket meg rundt og knipset noen bilder av bord, mat og diverse fine ting jeg fant underveis.

Dette er noen av go’sakene vi ble servert;

Vann i munnen? Selv jeg får det av å se et slikt bord og en slik oppdekking, enda jeg kun spiser reker på et skalldyrsbord. Eller det vil si – jeg trodde jeg bare likte reker. Det viser seg nå at jeg også liker krabbeklør og kamchatkakrabbe, kanskje mer kjent som kongekrabbe. Virkelig smakfulle nye bekjentskap. Takk for deeh.

Jeg må vise en skjønn, liten sak jeg også klarte å knipse før folket kom. Bildet til venstre viser dåpskjolen min tante Nanny hadde på seg i dåpen sin. Denne kjolen ble sydd av min kjære bestemor for over 60 år siden, med den nydeligste og sirligste vaffelsøm og de mest fantastiske detaljer, og min tante hadde kjolen på seg da hun selv gikk opp til dåpefonten, ett år gammel.

Jeg elsker slike gamle, vidunderlige funn! Skulle virkelig ønske at mye, mye mer var blitt tatt vare på og hadde overlevd flyttinger og branner og det ene med det andre. Aller mest skulle jeg selvfølgelig ønske at min kjære bestemor enda var i live, så hun kunne lære meg vaffelsøm og andre spiselige sømmer. Men, nå har jeg i alle fall symaskin i hus, så nå gjelder det kun å finne tid til å ta den frem …og kanskje melde seg på et nybegynnerkurs for Janome-syersker.

En annen vakker skatt min tante har sikret seg, er en gammel, fantastisk lysekrone fra 1920-årene. Huset de bor i er fra samme tid, så lysekronen passer perfekt inn. Og… Min tante har altså sikre seg min drøm; En lysekrone som både har opplegg for elektrisk lys og for stearinlys. Eneste forskjellen på hennes lysekrone og lysekronen i mine drømmer, er at min er i stål / grått.

Jeg må vise dere et par andre fine bilder jeg knipset. Denne gangen ikke av interiør, så bær over med meg, okay? Dette er nemlig et bilde av den fine høygravide søsteren jeg har – og hennes mor. Altså min mor. Vår mor er det lett å ta morsomme bilder av. Det finnes utallige bilder av min mor med en trollete, nissete og merkelig grimase. Men i går knipset jeg intet mindre enn det fineste bildet jeg noen sinne har knipset av min mor. Hva gjør man med slikt, egentlig? Fremkaller det i fullsize størrelse og gir det til vedkommede i julegave? Ja, det var min tanke også. Forresten så ser min søster uforskammet lite høygravid ut på bildet. Selv magen hennes ser liten ut på dette bildet, men det er den ikke. Den er så stor at den lett kan skjule hennes egen datter – på undersiden. Faktisk kan den nok skjule både hennes egen datter, altså min Tiriltoppen, og min datter, altså Linnea. I alle fall om de står musestille ved siden av hverandre. Vi har prøvd, så dette er fakta.

Men tilbake til saken – se så fine de er;

Jeg hadde rett, ikke sant?

Jeg har nok arvet mye av min glede for fint interiør og leking med den kreative siden av hjernen, fra min tante. Og nok videre derfra fra min bestemor. Nå som jeg og tante bor to hus tett i tett, så gleder meg meg stort til små drodlerier og hobbyverksted vi skal ha sammen i årene fremover. Denne damen er virkelig flink med alt fra hage til møbler og kakeoppskrifter. Nyttig kunnskap å ha i nabohuset, helt klart.

Denne rosekransen laget min tante nylig og jeg synes den er fantastisk fin og dekorativ der den henger på døren og ønsker alle gjestene hennes velkommen til selskap. At ikke jeg tenkte på at mine gamle, tørkede roser kunne brukes til noe slikt – før jeg kastet de på slutten av 90-tallet engang.

Og så, helt til slutt, må jeg vise dere et bilde jeg tok over bordet i går. Det var ikke et bilde jeg tok av fri vilje, men under mild tvang. Min fetter Ole Jakob ville så gjerne ha et bilde av seg selv på bloggen min (igjen) og han ville gjerne vise frem hvilken flott, fin og ung kone han har sikret seg – nemlig søte Sara. Og han ville at det skulle være et klinebilde. Så – med fare for å oppleve flere slike spesielle ønsker i umiddelbar fremtid, så viser jeg dere altså min kjære fetter som kliner med sin kone.

Gratulerer, mine lesere er nå med i en helt spesiell klubb. Og med det setter jeg strek for dette innlegget her. Er det fortsatt noen som har matlyst? Takk for deeh.