I forrige uke var jeg invitert som en av lederene i idrettsmiljøet her på Nesodden, til et seminar i regi av Nesodden Idrettsråd (NIR). Tittelen på seminaret mener jeg var «Hvordan beholde barn og unge i idretten lenger?» og lokkemiddelet de brukte for å få folk til å komme og høre på dette, var kjente navn som Stig-Inge Bjørnebye og Tove Paule.
Greit, jeg innrømmer det; Jeg hadde en fjortisforelskelse i Bjørnebye da han var en av Drillos utvalgte, på den tiden hvor landslagspillere var noe stort her til lands. Og ja, jeg innrømmer det også; Det var rett ogs lett litt stas at en ungdomshelt skulle komme hit til bitte lille Nesodden for å snakke.
Men når det er sagt; Etter det jeg har lest i media om Bjørnebye den siste tiden, så visste jeg at dette kom til å bli et spennende seminar – uavhengig av gamle minner eller ikke. Og jeg fikk fullstendig rett.
Det var flere som hadde taletid ila seminaret og selv om jeg virkelig fikk sansen for Tove Paule og også de andre som snakket, så må jeg si at Bjørnebye utmerket seg. For en reflektert, fornuftig og fokusert person! Fokuset i hans foredrag lå naturlig nok på hvordan vi kan sørge for gode miljø i lagene, hvordan utvikle alle spillerene slik at de har det gøy med idrett, ikke for at de skal bli best mulig og komme lengst mulig i idrettsverden. Men det jeg likte aller best med det Bjørnebye sa, var at jeg kunne trekke direkte paraleller til mitt familieliv. Til mine nære og kjæres familieliv. Til alle mennesker jeg ser rundt meg og til alle barna vi stadig møter på vår daglige vei gjennom hverdagen, frem mot neste hverdag.
Han snakket mye om hvordan samfunnet har blitt, hvor stor endring som har skjedd siden han var ung gutt som likte å spille fotball til hvordan barna våre har det i samfunnet nå. I hans hverdag var det tippekampen som var ukens store høydepunkt, for å se om favorittlaget hans, Liverpool, spilte eller ikke. Det var ikke hvorvidt Beckham har vært utro eller om Riise har fått seg en ny sportsbil eller hvor mye den beste spilleren fikk i kroner og øre for sin overgang til en ny storklubb. Det var fotball, enkelt og greit.
Og vi kan ikke skru tiden tilbake. Samfunnet utvikler seg, barna våre lever i en annen tid enn vi gjør – men det som jeg synes Bjørnebye så fint sa, er at en av våre viktigste oppgaver som foreldre, er å representere en motvekt til hva annet som måtte foregå i barnas liv. At vi er det på vektskåla som gjør at barna opplever en balanse. At de ser ‘virkeligheten’ med de store drømmene om de fantastiske livene, men at de også, ved hjelp av oss, lærer noe om hva de virkelige verdiene i livet er. At det er ok å ikke bli best, at det er ok å ikke tjene mest, at det er ok å bruke tid med sine nære og kjære.
Jeg likte det så godt; Å balansere livene til barna våre, være en motvekt. For sånn tror jeg det er. Ja naturligvis hører våre barn om Pokemon og Bakukan …og etterhvert om tøffe voldsfilmer med hat og blod og forferdelige samfunn. Men, om vi klarer å snakke med barna våre, skape et rom hvor det er mulig å kommunisere såpass direkte med barna våre, slik at de skjønner at det ikke er de virkelige verdiene – så tror jeg vi har kommet et godt stykke på vei.
Bjørnebye snakket også mye om at vi må være mer klar over hvordan vi snakker med barna våre. Er fotball for alle? Skal fotball være den riktige sporten for alle – eller skal den være for alle som synes det er gøy? Det er helt okay at man ikke liker å spille fotball, men det er viktig at man liker å gjøre noe – sammen med andre mennesker. Det er viktig å føle en tilhørighet, føle en mestringsfølelse og føle at man utvikler en sosiale kompetanse sammen med andre mennesker.
Jeg mener at idretten langt på vei kan hjelpe barn til å lære seg disse tingene. Men det må være på barns premisser. Det gagner ingen barn å måtte sitte på reservebenken cup etter cup, sesong etter sesong. Det gjør ingen barn godt å vite at de blir valgt sist på laget, at de gjør mer skade enn gagn. Vi må gi barn mestringsfølelse og for å oppnå det, så må vi la hvert enkelt barn utvikle seg fra det stedet de er.
Bjørnebye fortalte om en gutt han trente på sitt hjemsted, et par år tilbake. Denne gutten likte aller best å lese bok på trening. Men han kom tilbake, trening etter trening. Bjørnebye valgte da å gi denne gutten ekstra oppmerksomhet og oppfølging – de som er typisk ‘flinke’ klarer seg jo stort sett selv, så fokuser på de som trenger ekstra støtte!, og opplevde en enorm glede over små fremskritt. Gutten fikk skryt av Bjørnebye hver gang han traff ballen riktig og dermed sendte ballen i riktig retning. Og gutten skrøyt til foreldrene sine over at han hadde fått ros… Dette er mestring, dette bygger opp til økt innsatsvilje og engasjement.
Vi må se hvert enkelt barn, vi må ha ressurser og tid til å kunne gi hvert enkelt barn det akkurat dette barnet trenger – og vi må definitivt ikke skjære alle over en kam. Dette mener jeg kan benyttes som en god regel både i idretten og ellers. Det er alt for lett å havne i den ‘spiralen’ at man sammenlikner unger opp mot hverandre. «Hvorfor klarer klassekompisen hans å løpe så fort, er min unge treig?», «Storebroren er god fotballspiller, for ikke å snakke om hans eminente far, så naturligvis skal lillebror også spille!»
Det er lett å sammenlikne. Det som er vanskelig er å se hvert enkelt barn og så la det utvikle seg etter sine egne muligheter og begrensninger. Dette skal jeg definitivt notere meg bak øret slik at jeg har det lett tilgjengelig i mine hverdagslige situasjoner med ungene. PS: Dette temaet kunne jeg skrevet og skrevet og skrevet om, men ett sted må jeg slutte. Jeg velger heller å skrive mer om hvordan vi må behandle hverandre, litt i tråd med og som en fortsettelse på dette innlegget her, etter å ha deltatt på lanseringsfesten til boka «Fordi jeg fortjener det? en bok om mobbing, håp og ansvar av Kristin Oudmayer . En viktig bok om et veldig viktig tema, blant annet om hvordan vi skal behandle hverandre – så på torsdag satser jeg på å få med meg et signert eksemplar av boka hjem og så skal dere få høre hva jeg mener om den. Gleder dere dere?