Jeg mener at vi mennesker har et stort omsorgsgen dypt plantet i oss. Vi ønsker at folk skal ha det godt, vi vil hjelpe om vi kan og vi vil bidra til å gjøre verden til å være et bedre sted å være. Man kan selvfølgelig diskutere hvor dypt dette ønsket egentlig er, om vi blir stilt strengt ovenfor våre egne prioriteringer og behov, men den diskusjonen er ikke mitt fokus her.
Jeg tror på at vi har lyst til å hjelpe hverandre!
Jeg tror at ved hver historie fortalt om hvordan mennesker på den andre kanten av jordkloden har det, for hver historie fra en venn om en annen bekjent med en alvorlig sykdom, for hver historie vi hører om de beste folka, de som bruker sin tid på å hjelpe de rundt oss som ikke har det like bra som oss – jeg tror at hver eneste en av alle disse historiene gjør at vi stopper opp litt. Tenker igjennom livet vårt, prioriteringene våre, de så kalte utfordringene våre – og så gjør vi muligens, og kanskje aller helst, noen endringer. Vi klemmer litt ekstra på ungene våre og takker høyere makter fordi de er friske og raske – *bankibordet* – og vi syter ikke like lett over at vi ikke har penger til å fornye garderoben vår til jul likevel. Vi setter pris på at vi har energi og overskudd til å ta vare på familie og venner rundt oss og vi stiller litt mer gladelig opp på skolens dugnad, siden vi tross alt er temmelig glade for at vi lever i et land som gir barna våre rett på god skolegang.
Erfaringsmessig varer ikke effekten av slike historier så veldig lenge – trist, men sant. Man hører noe, man tenker, man endrer kanskje noe og så havner man fort tilbake i den vante tralten igjen. Men – det er allikevel noe! Jeg nekter å bli kynisk og tenke ‘hva er vitsen?’ argumentert med at man så fort er tilbake i den vante hverdagen og ikke lenger har fokuset der det kanskje burde vært. Jeg tror noe er bedre enn ingenting, alltid.
For hver historie jeg hører, så vippes jeg av pinnen. Hver gang! Man skulle kanskje tro man lærte, at man tok på seg et slags ‘skjold’ og klarte å håndtere slikt bedre og bedre for hver historie man hørte. Men – heldigvis ikke, vil jeg si! Jeg vil vippes av pinnen, jeg vil gjøres oppmerksom på at min familie, mine venner og ikke minst jeg selv har et utrolig rikt, godt og meningsfullt liv. Jeg vil gjøres oppmerksom på at vi er ekstremt heldige og at det dessverre ikke er alle som er like heldige. Jeg vil høre om alle disse flinke, fine folka som tar ansvar, ordner opp og hjelper til der det trengs – uten å kreve noe som helst tilbake, og jeg vil kjenne på følelsen av at jeg selv definitivt ikke gjør nok. Hvorfor har ikke jeg dedikert meg mer til de som ikke har det så godt her i verden? Jeg har det aller beste utgangspunktet, så hvorfor ikke?
Foreløpig er vi på det nivået her i huset at vi gir gladelig en slump med penger til TV-aksjonen. Vi kjøper =Oslo, støtter kreftforskningen og har et fadderbarn via Plan.
Og så benytter vi anledningen til å snakke med barna om hvorfor vi gir penger fra familiens sparebøsse til dette formålet. Da eldstemann ville lage salgsbod for å selge unna noen av lekene han og broren aldri lekte med lenger, så spurte jeg han om hva pengene skal gå til. Første svaret var; «Kan jeg få de?» – presentert med et lurt smil, så han skjønte nok at det ikke var det ‘riktige’ svaret. Først meg selv, naturlig nok for en gutt på snart 6 år. Da jeg fikk forklart at han fikk ukepenger og strengt tatt hadde alt annet han trengte, så lurte han på om jeg trengte penger. Det kunne jeg raskt avkrefte (i denne sammenheng altså) og så fikk vi igjen snakket litt om folk rundt omkring i verden som ikke har det like bra som oss. Valget falt da på Redd Barna. Salgsboden ble satt opp, lekene ble solgt til valgfri pris, ny forsyning med leker måtte på plass («Du forstår at vi aldri får tilbake disse lekene, lillebror? Men vi trenger de jo ikke, ikke sant?«) og guttene satt til slutt igjen med nesten 300 kr. Og blod på tann… Det er planlagt salgsbod for mammas Verdens Beste Vafler, salgsbod med salg av blomster og nok et lekesalg. Jeg skal ikke skryte på meg at det er de sultne barna i Afrika som motiverer mest – det kan vel så gjerne være en fremtidig handelsmann vi har å gjøre med her, men formålet er likevel krystallklart; Pengene skal til Redd Barna. Jeg sier meg mer enn godt nok fornøyd med det, egentlig. Det får være min lille innsats akkurat for nå for tiden – at jeg gjør ungene mine oppmerksomme på at de er utrolig, utrolig heldige. At vi er utrolig heldige! Og at vi derfor absolutt og helt nødvendigvis må hjelpe de rundt oss som ikke er fullt så heldige…
Vi trenger økt oppmerksomhet om brystkreft og får det bl.a. via kreftforeningens Rosa Sløyfe-kampanje. Det var årets TV-aksjon helgen som var og denne gangen gikk de innsamlede midlene til de flinke folkene i Care. Electrolux gir ut Thinking of You 2009-prisen til noen som gjør en ekstra innsats for folk som ikke har det så bra (PS: Jeg nominerte det fine arbeidet =Oslo gjør og setter pris på din stemme på disse, de fortjener virkelig en påskjønnelse og oppmerksomhet!).
I tillegg til disse større innsamlingene og utdelingen av priser, ser vi at de sosiale mediene bidrar til at folk engasjerer seg ytterligere. Vi har Christine fra Hvit Stil som auksjonerer bort 12 stk fine servietter til inntekt for Rosa Sløyfe-kampanjen. Vi har Ida fra Put it in a box som har sydd rosa hjerter til inntekt for samme kampanje. På Twitter var TV-aksjonen representert med egen konto, @tvaksjonen og med merkelapper som #tvaksjonen og #care både snakket folk om aksjonen, oppfordret hverandre til å gå med bøsse, bidra på andre måter eller generelt støtte aksjonen.
Vi bryr oss!