Hvorfor blir mange barn av lærere, ofte selv lærere? Hvorfor blir mange advokatbarn, ofte advokater selv?
Om man spør foreldre flest, vil jeg tro de fleste sier; «Jeg vil at mitt barn skal bli lykkelig og at mitt barn skal få velge den utdannelsen og det yrket det selv vil!» Mange foreldre tenker nok også; «Jeg skal ikke legge det samme presset på mine barn, som jeg opplevde å få fra mine foreldre. Mitt barn skal få lov til å velge helt selv, det aller meste er okay og så lenge barnet mitt er lykkelig, er jeg godt fornøyd!»
Men – mener vi virkelig dette?
Jeg har blitt oppfordret av NHO til å skrive noen ord om barn og utdanning (uten noen føringer for tema eller annet), og benytter anledningen til å bli mer bevisst min rolle som utdanningsrådgiver og rollemodell for våre barn.
En hyggelig leksestund med våre unge, håpefulle. Tro hva de blir når de blir voksne?
Om foreldre flest har det ovennevnte som ambisjon, hvorfor er det da slik at søkeandelen til yrkesfaglig studieretning går stadig nedover? (Kilde: Regjeringen.no) Hvorfor er det slik at færre skolebarn ønsker å ta en yrkesrettet utdannelse? Er det barnas håp og drømmer for hva de vil bli når de blir store, som har forandret seg like drastisk som søketallene tilsier? Eller skyldes nedgangen at statusen til yrkesfagene har blitt redusert i samfunnet vårt (kilde: NRK.no), og at vi foreldre påvirker våre barn til å velge noe vi opplever har høyere status?
Utdannelse som grunnlag for lykke?
Selv har jeg en utdannelse jeg er veldig fornøyd med. Siviløkonomstudiet ved NHH i Bergen ga meg et godt grunnlag for videre karriere, nesten uansett hva jeg ønsket å bli – og det var en del av grunnen til at jeg valgte akkurat det studiet. Mulighetene virket uendelige. I tillegg hadde vi en fantastisk lærer på Nesodden Videregående som het Kikki. Kikki var vår klasseforstander, og hadde oss også i de morsomme fagene ‘bed.øk.’ og ‘sos.øk.’ Hun var ung, grei og veldig kul, uten å tippe over til å bli klein, og hun var nok min heltinne på mange måter. Hun hadde selv gått på NHH, og mente det studiet og den skolen ville passe meg veldig bra. Så – da ble det studiet min drøm, for jo, så enkelt kan en drøm bli født. En heltinne, et tips, en drøm – min drøm, og den gikk i oppfyllelse.
Så er spørsmålet; ville jeg vært den jeg er i dag, om jeg ikke hadde gått på den skolen? Hva om det ikke var Kikki som var min store heltinne den gangen, men heller Bærta, vår formingslærer, Nomeland, vår lærer i rettslære eller Guro, vår regnskapslærer? Kunne jeg i dag vært en klesdesigner, jurist eller revisor? Om jeg hadde endt opp som noe helt annet enn det jeg er i dag, hadde jeg vært mer eller mindre lykkelig?
Og viktigst av alt; selv om mitt valg gjorde meg lykkelig, er det virkelig en automatikk i at det samme valget vil garantere mine barn lykke? Naturligvis er det ikke det.
«Jeg skal bli Batman når jeg blir stor, mamma!»
Hva om vår eldste sønn om fire-fem år sier at han skal bli frisør når han blir stor? Elektriker, traktorfører, sekretær eller grafisk designer? Om jeg skal spå hans videre utdanning basert på de interesser han har som 11-åring akkurat nå, er det mest nærliggende at han blir en fotballspiller, en proff ‘gamer’ (spiller dataspill) eller en youtube-stjerne av et eller annet slag. Dette er yrker som ikke er innlemmet i yrkesfaglig studieretning enn så lenge, men vil det til å komme om noen år? Det tror jeg faktisk at det vil, på et eller annet vis.
Jeg tror svært få barn vet i ung alder hva de skal bli når de blir store. Spørsmålet blir ofte stilt til barn, og svarene som gis er kreative, men hvor mange av barna ender opp som brannmann, dragetemmer, politimann eller Batman når de blir store? Greit, Batman og dragetemmer er ikke helt reelle valgmuligheter, men de andre yrkene er jo faktisk det. Tar vi barna på alvor når de formidler sine ønsker til oss, eller tenker vi at det er noe de vokser av seg? At de konkrete yrkene de ønsker seg, er nettopp det; for konkrete? At de er nødt til å ha flere valgmuligheter tilgjengelig?
Skal du bli YouTube-stjerne når du blir stor, sa du? Javel, da får vi gå på kodekurs hos Lær Kidsa Koding, da!
Velg hva du vil, men velg aller helst som meg
Jeg er overbevist om at barn ofte tar valg basert på råd og tips fra heltene de har i livene sine. Viktige voksenpersoner enten i familien, på skolen eller andre, får ofte, basert på posisjonen de har fått i barnas liv, anledning til å påvirke deres drømmer, valg og ønsker – der i blant også valg av utdannelse. Det er klart at foreldrene er de nærmeste heltene og rollemodellene barna har, men er vi vårt ansvaret bevisst?
Jeg innrømmer det gjerne; ettersom jeg vet hva som ligger i siviløkonomutdannelsen ved NHH, kjenner fagene, studiemiljøet og mulighetene jeg fikk i etterkant, er det veldig lett for meg å snakke varmt om akkurat dette studiet. Mine år ved den skolen var viktige, og riktige, for meg, og om våre barn velger den samme veien, har jeg en trygghet i form av at jeg vet hva de får og hvilke muligheter det kan gi. Jeg har også en trygghet i det at jeg kan være en støtte for dem og kan bidra med erfaringer, råd og tips. Det hadde utvilsomt vært veldig stas om noen av våre barn begynte å studere ved den skolen, og det har jeg allerede snakket med dem om, enda våre barn er forholdsvis langt unna det valget (de er snart 7, 9 og 11 år). Min påvirkning av barnas valg har dermed allerede startet. Ganske ubevisst fra min side, men like fullt; min propaganda som forelder er allerede igang. Det at jeg direkte og indirekte snakker om min studietid, min utdannelse, mulighetene jeg fikk på bakgrunn av den utdannelsen, vil det farge mine barns valg? At det valget er tryggere på et vis, fordi vi vet mer om det enn vi gjør om noen av de uendelig mange andre valgmulighetene som finnes der ute?
Liten jente med hele verden for sine føtter. For et ansvar å ha som forelder!
Gir riktig valg status eller lykke?
Hvilke studieretninger gir høyest status, og er det grunnlaget for våre valg? Hva ligger som bakgrunn i «status»-begrepet når det dreier seg om utdannelse? Det er lett å legge økonomiske motiver til grunn her, men mange yrkesfag kan gi høyere grunnlønn etter endt studietid enn det eksempelvis en siv.øk.student vil få. Jeg tror det ligger mange fordommer i hva folk definerer inn under yrkesfag, at yrkesfag er valg studenter som ikke gjør det så godt må velge og at det ikke nødvendigvis er særlig godt betalt. Dette er noe vi må jobbe med for å få snudd.
Ingen mennesker er like, og selv om vi liker å tro det, er ikke våre barn nødvendigvis en tro kopi av oss selv. Mine tre barn er veldig forskjellige, og har ulike former og metoder for å tilegne seg læring. Han som lærer fort, husker lett og er en svamp for ny kunnskap, bør han «dyttes» i retning av en mer generell studieretning, fordi det er dumt om hans evner «kastes bort» på yrkesfag? Han er også en kreativ og kunstnerisk gutt, med stor forskertrang og et ønske om å bli Donald-tegner eller professor når han blir stor. Hva vil gjøre han mest lykkelig, hvor vil hans indre drivkraft ta han og i hvor stor grad skal vi påvirkning og rettlede han? Hva med vår andre sønn, han som bruker litt lenger tid på å lære og på å få leksene unna, men som er mye mer opptatt av å gjøre ting riktig og av å gjøre det som forventes og ønskes av han? Han er nok lettere å dyttes i retning av å skulle få en generell studiekompetanse, men er han kanskje den som hadde hatt det aller best med yrkesrettet utdanning, med noe han faktisk interesserte seg for og blir engasjert i?
Mediene er opptatt av utdannelse og læring, og her intervjues hele familien av VG om vårt forhold til lekser.
La hjertet styre og fornuften komme etter
For min del skal jeg bli mer bevisst mitt ansvar som rollemodell og påvirker ovenfor våre barn, og jeg skal minne meg selv på at det er hjertet som bør styre slike avgjørelser, fremfor den mer tradisjonelle fornuften. Hjertet mitt sier nemlig at barna mine skal få gjøre det som gjør dem aller mest lykkelige! En profesjonell «gamer» eller YouTube-stjerne, en snekker, kokk eller medierådgiver – eller en økonom, jurist eller frisør – det viktigste er at barna trives med å lære, å utvikle seg og hele tiden få sjansen til å føle at de strekker til. At de oppriktig engasjerer seg i valgene de tar og at de velger etter eget ønske, i stedet for å velge etter hva som vil gjøre mamma og pappa mest glad.
Hvorvidt valgene de gjør er fornuftig eller ikke, det er ikke opp til meg å avgjøre. Det som nødvendigvis er fornuftig for meg, er ikke nødvendigvis det mest fornuftige for barna våre, og en ting er jeg helt sikker på; det aller mest fornuftige er å velge etter eget hjerte og ikke for å tekkes andres ønsker. Mitt mål blir derfor å gjøre barna våre tryggest mulig i seg selv, slik at de tør si hva de ønsker og tør stå for valgene sine. Det tror jeg gir de gladeste barna på sikt!
Heretter skal jeg sørge for å lese meg opp på de mange ulike yrkesvalgene som man faktisk kan ta, slik at jeg bedre kan bistå våre barn når de trenger hjelp til å navigere blant alle valgmulighetene som faktisk finnes. Det aller, aller viktigste er at barna blir så lykkelige som de overhode kan bli, og om de skulle valgt sin utdannelse for å gjøre meg glad, så ville det faktisk hatt helt motsatt effekt; jeg ville blitt veldig, veldig trist. Det må jeg sørge for at de alltid vet.
Du kan gjerne følge facebooksiden til bloggen min, så får du med deg når alle innleggene som kommer ut (og litt av hvert annet som jeg deler der). Følg meg gjerne også på instagram og snapchat (@astridvu) også! 🙂