For drøyt 30 år siden vokste en snusfornuftig, glad, vitebegjærlig og argumenterende småjente opp på Nesodden. Hun hadde hodet fullt av planer, tanker og spørsmål, og gjorde sitt beste for å sjonglerte livet som storesøster, datter, venninne og klassens flinkis som best hun kunne. Gjennom oppveksten var livet stort sett veldig fint, men av og til kjente hun hormonene bruse og irritasjonen bygge seg opp. Av og til var hun helt sikker på at akkurat hennes liv var ekstra kjipt. Ingen hadde så diltende småsøstre, så strenge foreldre, så baksnakkende venninner eller så kjipe klassekompiser som hun hadde. Av og til ble hun overbevist om at det ikke var noe i hele verden som kunne bedre på denne situasjonen. Noen gang. Faktisk ikke så lenge hun levde, det var hun helt sikker på da hun smalt med døren inn til rommet sitt, akkurat så hardt at det dirret i Block Watne-veggene i hele huset.
Så feil kunne jeg altså ta.
Verdens vakreste <3
Livet er ikke kun en dans på roser, og bør heller ikke være det, men jeg har jammen vært skånet for mange torner i min rosedans gjennom livet. Skole i Bergen, gode venner, godt basketmiljø, spennende jobber, et tilfeldig møte med klassekompisen som skulle bli selveste EkteMannen. Nyte livet i hovedstaden, oppdage interesse for interiør og hage, få enda flere nye, gode venner, kjøpe barndomshjemmet på Nesodden, bo på familietomten med de aller beste folka beskyttende rundt oss. Skape sin egen arbeidsplass, med fleksibel hverdag, spennende muligheter, gode utfordringer, de beste bransjekollegaene og en følelse av å ha noe å by på, av å bety noe.
Og ikke nok med det, som en god selger på tv-shop ville sagt; det aller, aller beste ved livet mitt, er vår tripp-trapp-tresko av verdens beste Småtroll!
Jeg oppdaget at jeg var gravid for aller første gang for cirka 11 år siden, etter å ha forsøkt og prøvd og undret og vært småbekymret i nesten to år. Det er ikke en menneskerett å få barn, og det er ikke alle som får det til. Kanskje vi var et av de parene? Jeg kan enda kjenne på forventningene, undringen og bekymringene jeg gikk og bar på, da vi oppdaget dette lille frøet i magen. Skulle vi få barn? Kunne vi ta vare på et barn, hvordan ville livet forandre seg, kom barnet vårt til å bli friskt? Da drøyt et år var gått etter at førstefødte så dagens lys, og vi oppdaget at vi hadde bekymret oss til ingen nytte, fant vi ut at en liten lillebror var på vei. Nå følte vi at situasjonen var litt mer håndterbar. Nå visste vi jo mer! Skjønte hva vi gikk til, hvordan en baby fungerer og hva som trengs for å få det til. Men ville vi ha nok plass i hjertet vårt til kjærlighet til enda et barn? Hjertet var jo allerede stappfullt av førstefødte Småtroll, verden og hverandre – hvordan holdt vi av en liten plass til vårt nye familiemedlem? På mystisk vis ble aldri det et problem, hjerterommet ble rett og slett større, men lite visste vi at babyer slettes ikke er like, og at det som funket på storebror, ikke nødvendigvis ville fungere like godt på lillebror. Ny baby, ny person å bli kjent med – og naturligvis er det sånn, sett i retrospekt.
Ingenting som en nydelig solnedgang som bakgrunn for å se på livet i retrospekt
Snaut to år senere bestemte vi oss for å ta Samtalen på nytt. Skulle familien VU bestå av fire eller fem medlemmer? Vi var tross alt ekstremt fornøyd og så uendelig lykkelige slik vi var akkurat nå, med de to kuleste, godeste Småtroll-guttene vi visste om. Med to barn ville hverdagen bli enkel, så vi for oss, for da kunne vi dele oss på fritidsaktiviteter, gi hvert enkelt barn flust av oppmerksomhet og da var vi rett og slett «standardfamilien» på 2 voksne og 2 barn. Praktisk og fint. «Ja, vet du, kjære EkteMann, jeg tror vi skal fortsette slik vi er nå jeg, som fire familiemedlemmer av den beste sorten. Er du enig? Flott, da er vi enige.» Dagen etter fortalte kroppen min meg at vi hadde tatt denne avgjørelsen litt for sent, for frøet til lillesøster var allerede sådd i min mage. Jaja, da er det dette som er meant to be da, tenkte vi, og smilte lykkelig og forventingsfullt – enda en gang.
Magen vokste, lille My koste seg godt inni der, og for akkurat 6 år og én dag siden, ville hun ut og møte oss ansikt-til-ansikt. Ut kom en mørk frøken med fast blikk og flust av personlighet, og vi ble fullstendig oppslukt fra første dag. Familien VU skulle naturligvis ha fem familiemedlemmer, såklart – vi så det jo så godt nå! Enda godt at kroppen min var snartenkt og satt prosessen igang før vår avgjørelse ble tatt. Vi veksler ofte blikk, EkteMannen, Husfrua og Småtroll-brødrene, sukker henført og forelsket, mens vi beundrer en lykkelig og god frøken Småtroll svinsende og svansende rundt. Så sier en av oss; «Tenk om vi ikke hadde hatt lille frøken Småtroll…», og da grøsser vi andre litt og sier; «Ja, tenk om det, da!»
Nå er det 6 år siden vi siste hadde en baby i familien, og hvor i alle dager ble den tiden av? Hvor ble babyen min av?
«Mamma, vi skal gi frøken Småtroll verdens beste 6-årsdag!»
6 årsdagen – med et eneste stor smil dagen gjennom!
Lille frøken Småtroll er hele familiens instant fix of happiness, vår egen lykkepille. Såklart hun kan bli frustrert, såklart hun kan bli sint, men det er virkelig ytterst sjeldent. Om noen er født i en gryte av positivitet, er det nok denne frøkna. Hun er uendelig glad i alle rundt seg, opptatt av å gi og få store mengder kos, og opptatt av at alle skal få være med. Der hun svinser, svanser og hinkehopper rundt på stier opptråkket av gode storebrødre, er det liten tvil om at hun har en iboende følelse av at livet er trygt, godt og at hun passes godt på. Her er det bare å legge ut på utforsking og forundringsreiser høyt og lavt. Det er i hvert fall min teori på hvorfor det akkurat er frøken Småtroll som klatrer høyest, hopper høyest og er mest uredd av våre Småtroll; hun vet at storebrødrene passer på henne, og at de ikke ville tillatt noe som var alt for skummelt for henne. Det må være en deilig måte å vokse opp på, tenker jeg, med to storebrødre som passer på og ser stolt på alt du tar deg til… Frøken Småtroll skal nok få vite hvor heldig hun er!
Høyt klatrer hun, og blid er hun!
Frøken Småtroll har hele sitt liv ville være med der det skjer, og de som tenker at en 5-åring bør ha en annen leggetid enn en 10-åring, de har ikke diskutert med vår frøken. Når vår 10-åring ikke skjønner hvorfor han skal legge seg samtidig som en 5-åring, er vi nødt til å forklare at hans leggetid er helt normal, men at det kanskje ikke er like normalt å la en 5-åring være våken til kl 22 i helgene. For sånn er frøkna vår; hun lager få problemer, er god å ha med å gjøre, omstiller seg lett og håndterer greit at ting ikke alltid går som planlagt. Men for all del; ikke prøv å legg henne før guttene, for da blir det krokodilletårer og hulkehikst en skuespiller på Nationalteateret verdig.
Tro hva du skal gjøre i livet ditt, lille frøken?
Lille frøken Småtroll – min lille baby, vår gode solstråle, hun er egentlig ikke så liten lenger. 6 år, tre tenner mistet -og endelig en av fortennene!, og snart klar for å starte på skolen som storebrødrene snakker så varmt om. Hun har lært seg bokstavene, leser enkle ord, elsker å tegne, løser enkle matteoppgaver, men sliter litt med rekkefølgen på dagene i uken. Hun har vokst opp med EkteMannens iPad, og det er ikke sjeldent han finner nye grupperinger av appene der, med overskrifter som «LINNEAVU» og «MINe sPILL», samt herlige videosnutter og bilder han slettes ikke helt kan huske å ha tatt. Frøkna skjønner ikke hvorfor alle i familien har mobiltelefon utenom henne, eller hvorfor hun skal være noe renere, penere eller mer velstelt på håret enn sine storebrødre (det skal hun heller ikke være, men enkelte i generasjonen over oss ympter frempå om slikt av og til). Hun storkoser seg i eget selskap i timesvis, om hun bare får lov til å gjøre det i samme rom som noen av oss andre. Hun er tøff, uredd og elsker utfordringer, men i neste øyeblikk kan verden likevel være aller tryggest på et mammafang, eller med en hånd inni en trygg mammahånd.
6 år og ganske stor jente. 6 år og verdens beste frøken Småtroll. 6 år og hele familiens midtpunkt. 6 år og snart skolejente. 6 år og fantastisk kul. 6 år og stadig med møkk under neglene, grønske på knærne og en kvist i håret. 6 år og opptatt av pinner, å plukke blomster til mamma og at alle skal være venner. 6 år og på vei over i en ny fase i livet. 6 år og klar for nye utfordringer, gleder og muligheter. 6 år og for evig og alltid verdens beste!
Du och jag, Linnea – du och ja <3
Jeg er uendelig takknemlig for alle de fine folkene i livet mitt. For kortene jeg har fått utdelt og for mulighetene jeg har skapt og tatt. For verden vi lever i, for blomstene i hagen, for strålende sol og for all kjærligheten rundt oss. Jeg er uendelig takknemlig for verdenes beste lagkamerat, bestevenn og kjæreste, selveste EkteMannen, og jeg er forunderlig glad for at våre gener sammenblandet, blir de aller beste Småtroll som finnes. Jeg er uendelig takknemlig for all den kjærlighet, omtanke og glede Småtrollene viser omverden og hverandre. Jeg er uendelig glad for de få utfordringene våre Småtroll har møtt så langt, og så får jeg heller huske tilbake og være så overbærende jeg bare klarer når deres kriser og utfordringer dukker opp. Og der det passer seg, skal jeg være klar med en lovnad om at livet faktisk kan ordne seg ganske så grei likevel, til tross for kjipe venner, vanskelige skoleprøver eller strenge foreldre, selv om det ikke virker sånn akkurat nå.
Instant happiness
Bare vent, kjære Småtroll, bare vent – jeg skal gjøre mitt aller ytterste til at deres liv skal inneholde minst like mye glede, kjærlighet og positivitet, som det jeg jeg har fått utdelt i mitt liv. Og om verden virker særs urettferdig et øyeblikk her og der, skal jeg tilby dere et mammafang, en mammaarmkrok eller en mammahånd, og sitte der sammen med dere til vi igjen ser lyspunktene og gledene rundt oss igjen.
Uendelig glad i dere, gjengen min!
Comentários