I kveld har vi hatt to vidt forskjellige, men like vidunderlige øyeblikk, som jeg bare må «skrive av meg». Som nevnt i forrige innlegg, så har vi tatt det helt rolig denne helgen. Det merker jeg gjør at vi får mye mer tid. Til å ha mer energi til hverandre, til å oppdage små underverker, til å ha tid til de mest vidunderlige kosestunder …og tid til å skrive om det etterpå.
Første øyeblikk jeg vil nevne, er da jeg tok kveldsstellet på Linnea på badet. Hun forbereder helt klart gommen til å få tenner, for alt hun får tak i dyttes i munnen og har hun ikke annet å putte inn der, så går det rett inn minst en neve, oftest to. Men, der hun lå deilig og nyvasket på badet, så hører jeg plutselig frenetisk sutting. Og hva oppdager jeg? Hun har funnet tommeltotten sin! Hun er helt i himmelen og er superfornøyd med å ha sin egen lille smokk, «sydd fast» på seg selv, alltid tilgjengelig. Selvfølgelig forferdelig upolitisk av meg å synes at dette er fantastisk søtt, for det er veldig fy-fy ift tannstilling og å slutte med tommelsuging osv. Men, jeg bekymrer meg ikke for den slags, for snuppa tar smokk og jeg tror dette med tommelen bare er en liten ekstra kosefase hun er inni akkurat nå. (Skulle det bli et problem, kommer jeg til å ta ut tommel og dytte inn smokken, og håpe på at en evt uvane skal gå over.) I alle fall, spebarn som sutter på tommelen er noe av det søteste jeg vet, så derfor ville jeg dele dette bildet med dere.
Neste øyeblikk er i mine øyne vel så sjarmerende og koselig, selv om jeg ikke kan illustrere det på like estetisk fin måte. Det var nemlig ved spisebordet mens Lukas og Noah koste seg med kveldsmaten, og den pedagogiske siden i meg våknet til liv. Jeg har nemlig en liten drøm om å bli lærer, og det er en dårlig skjult hemmelighet at jeg gleder meg veldig til Noah begynner på skolen, sånn at jeg kan få hjelpe han med leksene. I alle fall, Noah har blitt veldig glad i både tall og bokstaver og alle form for lek med disse. Han er ganske god til å regne (i alle fall i våre øyne), og har kunnet skrive sitt eget navn lenge, samt at han kjenner igjen enkelte bokstaver og familiens navn hvis man skriver det til han. Men lesing har vi ikke øvd på …før i kveld. Jeg tok det mest fornuftige skrivepapiret jeg fant (Valen-klanen er blitt oppfostret med å skrive på kaffefilter, det duger til det meste), og skrev et ord. NATT. Noah kjente igjen sin bokstav lett, n. Så var det mammas bokstav, o. Nei, a. Så var det en litt mer vrien en… Onkel Tom sin, te. Etter litt forklaring skjønte han at den uttales ikke te, men t (okay, jeg kan ikke lydskrift). Så skulle han sette det sammen: «EN – A – TE» . . . «EN – A – T» . . . «N – A – T – T» . . . «NATT». «Natt?» . . . «NATT!!!» . . . «Mamma, det står NATT!» Jeg fikk helt seriøst tårer i øynene …og selvfølgelig blod på tann. Hva med om jeg slang på en bokstav til? Natta. Hva med et nytt ord? Sa. Han gikk gjennom samme «arbeidsmetodikk», og så like fantastisk strålende ut i ansiktet, med to øyne som glitret, da han skjønte hva han leste. Neste ord: Is. Tålmodigheten og konsentrasjonen begynner å rakle litt… Men han holder ut, og blir i ekstase når han skjønner at han har klart å lese et så fantastisk ord. IS.
For ordens skyld må jeg nevne at han ikke leste ordet ‘Lukas’. Det skrev jeg for å forklare han forskjellen på ord han gjenkjente («Lukas vet jeg det står fordi det begynner på L for Lukas, og så slutter det på S for Sissel, mormor») og ord han leste selv.
For en fantastisk kveld! Da glemmer man lett at Linnea ble litt overtrøtt ved legging i dag og holdt en liten «konsert» for oss. Og man glemmer at man slettes ikke har fått gjort så mye som man ønsket i løpet av helgen. Og man glemmer lett at Noah og Lukas lekte ‘hest og pappa’ så høylydt i dag, at mamman ble akkurat litt for irritert og utålmodig. Man bare elsker sine tre små over alt på denne jord, og gleder seg til fortsettelsen…
Comments