Noe av det aller, aller beste jeg vet med sesongen vi nå er inne i, er å ta mine medisinske hagevandringsturer på kveldstid. Å la EkteMannen ta seg av kveldsmat og kveldsstell av Småtrollene, mens jeg selv sniker meg til å ta på noen gode sko, ta på de fine hagehanskene mine og tar med en liten hagesaks på tur rundt i hagen.
Ofte gjør jeg ikke så veldig mye fornuftig når jeg går på disse turene mine. Kniper litt visne blader her, røsker litt i jorda der. Kanskje binder jeg opp de gamle rosene eller flytter en staude. Forbereder kjøkkenhagen til å ta i mot små frø som skal sikre familien salater, grønnsaker og urter utover sommeren og høsten. Eller jeg bare ser, planlegger og fantaserer om hva jeg har lyst å gjøre og hva jeg drømmer om å få gjort på sikt med hagen vår.
Til tross for at jeg ikke nødvendigvis er veldig effektiv arbeidsmessig når jeg tar mine hagevandringer på kveldstid, får jeg likevel gjort svært mye mentalt. Jeg får sortert både privat- og jobbrelaterte tanker og jeg får slappet av. Ofte skjer dette samtidig, både tankevirksomhet og avslapping. Underlig, men sant. Frustrasjon, stress og mas kan forsvinne raskt, bare jeg kommer meg ut noen små halvtimer på hagevandring. Hagen kan være som medisin til kropp og sjel, men helt uten bivirkninger.
Det er ingen tvil om at det er staudeplantene jeg liker aller, aller best. Ja, i tillegg til frukttrær og bærbusker naturligvis. Jeg liker en hage man kan nyte og som man kan bli kjent med. Som man kan se gir noe tilbake og som vi ser utvikler seg. En staude som vokser seg større år for år og som kanskje til slutt kan deles og gis bort til en god venn. En liten bit av meg til deg. Sånt liker jeg, å dele. Og så liker jeg å få. Få en staude med en historie om en bestemor som gikk ens ærend til Botanisk hage på andre siden av byen fordi de skulle gi bort noen sjeldne, gamle peoner. Eller få nyttig hagelærdom og landskapsarkitektsråd fra den fineste svigermoren en hageamatør kan ønske seg. Når det gjelder hagen vår har jeg lagt all kledelig beskjedenhet til side og tar imot med åpne armer.
Går alt som jeg håper, kan jeg kan ta en liten hagevandring kveldstid en kveld i fremtiden og se planter som har blitt delt og som derfor har en søster eller bror hos noen vi er glad i. Eller se på nyere planter som blir ønsket velkommen inn i vår hage, gitt med en liten historie om hvor den kommer fra, og som alltid vil minne oss om menneskene som ga oss plantene.
Bildene i dagens innlegg er tatt i løpet av en vårvandring i hagen vår og denne hagen har jeg blitt veldig, veldig glad i. Jeg elsker at ungene våre koser seg i hagen, jeg elsker at vi har store åpninger mot veien sånn at folk har lett for å stoppe opp og si hei til oss – og jeg elsker at vi har mange nok ting å ta tak i, sånn at jeg kan få drodle og drømme videre enda en god stund til.
Kanskje er dette en hage med evige prosjekter?
Og forresten – om noen av dere lurte; MøkkaDagen døde straks dagens solstråler traff gårsdagens rester og selv med tannlegebesøk, strengt arbeidsfokus og knapt tidsskjema for dagens gjøremål, ble dagen i dag helt anderledes enn i går. Bedre anderledes. I dag stråler sola både utvendig og innvendig. Det er godt å kjenne på noen MøkkaDager innimellom, sånn at de vanlige, fine dagene kjennes enda litt bedre. Som en slags justering.