For 13 år siden i dag, 3. desember 2003, begynte du jobben med å lære meg å bli en mamma.
Du ble båret ut i verden på keiserlig vis, og det du har gjort siden den gang, har vært med på å forme meg til å bli den mammaen jeg er i dag. Ikke at jeg er en mamma av noe eksepsjonelt slag. Jeg er verken bedre eller dårligere enn noen annens mamma, men likevel; det har vist seg å være en god match dette her. Du og jeg.
Jeg var heldig som fikk akkurat deg jeg kunne lære og være mamma for, og jeg synes vi har fått det til å funke, sånn stort sett i hvert fall – og det er jeg jammen ganske stolt av. Ikke bare ble jeg mamma for første gang, og pappa ble pappa for første gang, men du gjorde besteforeldrene dine til besteforeldre for første gang og tanter ble tante for første gang. At ikke all den oppmerksomheten du har fått oppigjennom, som den første over alt, har gått til hodet på deg, det er kanskje et lite under i seg selv. Du banet vei for resten av Småtrollflokken vår, rett og slett fordi vi fikk akkurat deg som ‘den første’. Du funket, vi forstod deg og du gjorde oss sugen på flere. Etterhvert fikk du hjelp av først en bror knappe to år etter at du selv ble født, og så en liten søster to og et halvt år etter det igjen. Men den største delen av jobben, Noah, jobben med å forme meg som mamma, den er det du som har gjort.
Min kjære tenåring.
Jeg er så uendelig stolt av den personen du er, og utvikler deg til å bli. Jeg er så glad for verdiene du står for og valgene du tar, spesielt når det virkelig gjelder. Du er en person som tør stå i stormen, og snakke folk i mot, når du opplever at det gjøres urett eller noen ikke behandles bra. Selv om det kan gå ut over deg selv. Jeg blir rørt når jeg ser ditt brennende engasjement for dyr, spesielt hunder, og at du har så lyst til å hjelpe. Det er fantastisk å ha en tenåring som ser på ‘Dog Resque’-videoer på YouTube, den ene filmen etter den andre, med våtere og våtere øyne, for så å ta vår kjære Lucky ut på kveldstur, med et ekstra våkent blikk rundt deg, for å se om det tilfeldigvis er noen hunder i nabolaget som du kan redde.
Vi skjønte tidlig at du var en oppmerksom kar, som plukket opp stemninger og endringer på mennesker rundt deg. Du var ikke gamle gutten da du spurte tante Jannicke om hun ikke hadde en annen neglelakkfarge på tåneglene nå enn sist du møtte henne. Du er alltid den som ser når mormor har klippet håret eller spør om tante Marianne ikke føler seg helt bra, om hun er syk. Du ser når moren din har ommøblert på noen lysestaker i vinduskarmen – og passer på å si at du synes det ser skikkelig fint ut, selv om du kanskje ikke er spesielt opptatt av hvilke lysestaker som står i hvilke vinduskarmer, sånn helt egentlig. Det er faktisk noe jeg må passe litt på det der, Noah – sånn at du ikke går og føler litt for mye på hva andre tenker og vil og ønsker seg og har av behov, og glemmer deg selv oppi det hele. Men den balansen tror jeg vi skal finne ut av etterhvert. Det er det som er livet det, mine kjære tenåring – å utvikle seg, lære og justere.
Fra uendelig bra til pittelitt mer balansert uendelig bra.
Etterhvert som familien vår vokste, og både søsken, kusiner og fettere dukket opp, ble det tydelig hvem alle disse barna hadde som sin favoritt; det ble raskt deg, Noah. Du tok deg av den ene kusina yngre enn den neste, lekte med dem, koste med deg, leide på dem, passet på dem – og du ble aldri lei. Nå er de minste blitt ganske mange år større, og de klarer seg helt fint uten din ledende, beskyttende hånd, og dere sitter ikke på gulvet og leker så mye sammen lenger, kanskje. Men du koser deg alltid sammen med kusiner og fettere rundt deg, og tar gjerne et ansvar for å passe på en god, liten flokk. Hvor enn stor og kul du blir og er, Noah, så er du aldri for cool til å vise alle disse som er mindre at du er glad i dem. Det setter jeg uendelig stor pris på.
Men; livet er ikke bare en dans på roser naturligvis, det ville jo vært kjedelig. Vi krangler så busta fyker noen ganger, vi som alle andre, og jeg tror faktisk ikke det er noen andre enn du på denne jord som vet akkurat hvilke knapper som skal (eventuelt ikke skal) trykkes på hos meg, for å virkelig gå rett i ryggmargen av irritasjon. Det er faktisk lett å forstå hvorfor det er så lett for deg å vite om disse knappene, for på mange måter er du veldig lik meg. Faktisk – mange av de tingene som jeg kan irritere meg over deg, er ting som jeg vet at mormor maste på meg for, på akkurat samme måte. Vi er like påståelige og kverulerende, vi er like standhaftige og sta når det er noe vi veldig gjerne vil ha gjennom, og vi er like usaklige når vi blir irriterte eller føler oss urettferdig behandlet. Men det er helt greit, Noah, for når stormen har gitt seg og jeg har tatt til vett og innsett at du faktisk bare gjør det jeg selv ville gjort, da er vi jammen like flinke å si unnskyld også.
Min kjære tenåring.
Nå har du brukt dine første 13 år av livet til å lære meg opp i jobben med å være mamma. Og nå skal du lære meg hvordan det er å være mamma til en tenåring. Jeg vet det kan bli kleine øyeblikk, det kan bli brudulje og mange hormoner (både på den ene og andre kanten), men vet du hva, Noah? Jeg vet at du er akkurat den perfekte gutten for denne jobben. Du er den perfekte tenåringen til å lære akkurat denne mammaen hvordan det er å være mamma til en tenåring, og jeg gleder meg til ferden. Sammen med deg, min kjære tenåring.
Og du – bare noen ekstra ord til deg, sånn helt til slutt; Det som du nå selv av og til kan se på som en svakhet ved deg selv, det at du har følelsen utenpå kroppen, det at du lett blir rørt og kan vise helt tydelig at du er lei deg, det forstår jeg kan være irriterende og vanskelig å forholde seg til. Men vit dette; det er noen av dine aller, aller sterkeste og vakreste sider, i mine øyne!
Elsker deg over alt på jord, min kjære gutt, og takk for at du er akkurat du.
❤︎
Vil være sikker på at du får med deg mine nyeste innlegg, anbefaler jeg at du følger facebooksiden til bloggen – og følg meg gjerne også på instagram / snap: astridvu.