På en så strålende og fantastisk tirsdag som vi hadde i går, en tirsdag vi til og med hadde fri, burde agendaen for dagen kun bestå av noen få ting; Å danse ubekymret mens man beskuer sine blomsterbed. Å nynne på en deilig, fritt valgt vårtrall. Å sitte i solkroken mens man leser i favorittbladet sitt. Og alt dette burde kun avbrytes ved at impulsive venner kommer på besøk, man tar en tur innendørs for å finne litt mat og kaffe, man svinger en ettermiddagssvipptur over til fine folk på koselig grillmiddagbesøk og sånn fint spredd gjennom hele dagen; fotballspilling i hagen.
Akkurat sånn var dagen vår i går.
Akkurat så fredelig, rolig og harmonisk. Så avslappende, fin og strålende.
Likevel.
I går fikk vi nok en påminnelse på at livet er så ufattelig skjørt.
Et pusterom i hagen vår. En benk med god plass til ettertenksomhet.
I en tid hvor en av Norges svarteste dager, 22. juli 2011, gjennomgås i åpen rettssak, med stadig nye historier fortalt, får vi stadig påminnelser over hvor skjørt livet er. Hvor lite som skiller og hvor mye tilfeldigheter spiller inn. At hans barn ble drept, mens ditt barn overlevde. At akkurat disse menneskene var på Utøya, mens noen andre valgte å være hjemme. Vi lever i en epoke nå, hvor alt vi trenger å gjøre er å åpne en avis eller to, for å kjenne på følelsen av maktesløshet. Av uvirkelighet. Av tragedie, både over alle som ble drept og skadet, og alle som ble berørt av dette, men også over historien som ledet opp til massakeren og han som gjennomførte den.
Vi trengte ikke påminnelsen vi fikk i går. Ikke i tillegg til alt Norge gjennomgår i disse dager allerede. Vi trengte den ikke, men vi fikk den likevel. Livet er skjørt. Livet er uforståelig. Livet kan være ubegripelig vondt. Og vi kan ikke velge når vi skal få en påminnelse.
Vi vet ikke hvor lang tid vi har her på jorden. Vi vet at livet ikke opererer logisk og på lineær måte. Vi vet det, men vi forstår det ikke likevel. Hadde livet oppført seg som man kunne synes var naturlig, ville de som ble født først, også dø først. Det er slik det burde vært. Det er det som er rettferdig, selv om man ikke kan snakke om rettferdighet i en slik sammenheng.
Unge, sterke, sunne og gode mennesker skal ikke dø når de er 26 år. Og når det likevel skjer, er det vanskelig å finne en meningen i det. Hvorfor Alexander Dale Oen, en av våre virkelig store stjerner, et av håpene, en som klarte å mane frem styrke i en tid hvor hele Norge falt sammen? Mine varme tanker går til hans kjære, hans familie, hans venner, hans lagkamerater – og et samlet idrettsnorge.
♥
Når vi får slike viktige påminnelser, mener jeg vi må gjøre det vi kan for å ta det inn over oss. Ta oss tid til noen minutter til ettertanke, tenke gjennom livet, hva som er viktig for oss – og så justere fokusen vår videre deretter. Jeg får et sterkt behov for å gjøre det når slike uforståelige ting skjer. På et vis føler jeg at jeg skylder dem såpass. Skylder det til dem som virkelig har det vondt nå. Til dem som har mistet den kjæreste de hadde. Til dem som ikke lenger kan sutre over livets ubehageligheter til sin kjæreste, fordi deres kjæreste brått ble revet bort.
For hva slags ting er det egentlig jeg sutrer over i mitt liv fra tid til annen? Ja, vi lever et vel hektisk liv til tider. Det er mye jeg ikke føler jeg har nok tid til å gjøre. Trening, leking, venner, familie, hus og hage, VU-jobbing – alt dette kunne jeg gjerne brukt enda mer tid på. Jeg kan sutre over for stor kropp, for lite penger til å få gjort alt jeg vil og for mange mennesker som stiller for mange krav til meg. Jeg kan klage over folk som ikke oppfører seg slik jeg mener de bør, over folk som ikke forstår eller over folk som mener for mye om for lite.
Perleblomster spirer og gror, og tilbyr verden sin skjønnhet.
Men, og heldigvis;
Jeg har stort sett et veldig positivt syn på livet. Faktisk vet jeg at noen til tider kan hevde at jeg har et for positivt syn på livet. Jeg kan fremstå naiv eller falsk, har jeg fått høre. Men – jeg liker mitt mitt naive, ekte positive syn på livet. Og nå skal jeg bli enda mer positiv! Eller – det er nok samme positive syn som jeg alltid har hatt, men nå skal jeg ikke skjule det eller tone det ned. Det må være lov til å være glad! Lov til å være takknemlig! For de aller, aller fleste av oss har jammen mye å være takknemlige for!
Fremover skal jeg bare se sommerfugler, harmoni og solskinn i alt og alle. Selvfølgelig satt på spissen, men like fullt mitt poeng. I stedet for å se utfordringer, vansker og problemer, synes jeg nå vi alle burde bli flinkere til å se muligheter, hvor godt vi har det og alt det gode vi har i livene våre.
Selvfølgelig har vi de dårlige dagene også, alle som en. Selvfølgelig vil dystre og negative tanker melde sin ankomst – og måtte bli håndtert på den ene eller andre måten. Selvfølgelig vil jeg igjen sitte på sofaen og sutre over alle som er så pene, har så god tid og så få problemer. Men – jeg skal jobbe med meg selv! Jeg skal forsøke å snu negative dager så tidlig som mulig, jeg skal komme meg på trening, spise så sunt jeg kan og nyte mine utskeielser når jeg først har bestemt meg for å skeie ut. Og jeg hadde blitt hjertelig glad om jeg kunne fått med meg flest mulig av dere på å ta i et krafttak på denne fronten også! At vi jobber med oss selv, ser etter muligheter og lykke, fremfor å fokusere på det som ikke funker så bra som det kunne gjort. Vi må hjelpe hverandre med dette! Jeg mottar gjerne en påminnelse fra nære, kjære, blogglesere og forbipasserende; «Hva er positivt i livet ditt akkurat nå, Astrid?» Og ikke minst; jeg deler gjerne ut hverdagslykketips til den som måtte trenge det – just say the word, så skal jeg finne frem noe hverdagslykkelig i livet ditt akkurat nå.
Jeg elsker nemlig hverdagslykke!
Og jeg tror vi kan komme ganske langt med å dele hverdagslykke med hverandre.
Jeg elsker det å kunne kose seg på en onsdag, enten det er med en is til dessert eller det er å ta med Småtrollene ut og spille litt fotball i hagen når det egentlig er sengetid. Jeg elsker å legge på vakker neglelakk og føle at jeg akutt ble litt freshere enn jeg føler meg innerst inne. Jeg elsker å se stauder og vakre planter spire i beddene mine, enda jeg trodde jeg tok livet av disse plantene med mitt dårlige stell i fjor. Jeg elsker at jeg vet at våre problemer er luksusproblemer. Jeg elsker å se solen skinne og at en onsdag føles som en mandag, sånn at uken dermed blir veldig kort før det plutselig er helg igjen. Jeg elsker å vite at våre kjære og nære er sunne og friske, og i stedet for å kjenne på bekymringen i magen om at noe skal skje med våre Småtroll, med oss – eller andre av våre nære og kjære, skal jeg være hverdagslykkelig for hver dag det ikke er tilfellet.
Innerst inne er jeg nemlig så positiv, og nå skal jeg jammen sørge for at jeg er det ytterst ute også.
Hva har du i ditt liv som kan gi deg umiddelbar hverdagslykke?
Del gjerne i kommentarfeltet – så smitter det kanskje over på noen flere av oss!
♥
Oppdatert;
Les gjerne også Alexander Dale Oen sin venn, svømmekollega og journalist Sander Smørdal sine rørende ord etter vennen sin bortgang. Han fokuserer på mye av det samme som jeg har fokusert på i dette blogginnlegget – at vi må leve mer som Alexander gjorde. Som Sander så vakkert skriver;
«Eg skal byrje å leve no, Alexander, for ein må verdsette tida ein får. Ein veit aldri når det tar slutt.»