• Astrid Valen-Utvik

Kveldsstund med gull, i grunn

Jeg har tidligere skrevet om meg selv som desperat mor på jakt etter informasjon om eldstemanns nye liv som skolegutt og samtidig om eldstemanns behov for korte svar på mine tusen spørsmål. Etter å ha lest en kommentar fra Linda S under nevnte innlegg, fikk jeg en idè og en ny kveldsrutine ble innført. Nå ser kveldene våre temmelig like ut;

  1. Miniprinsessa stelles og kastes i seng. Ikke bokstavlig talt, først sitter vi på rommet hennes og synger litt «Oajajajajboff!» og kaster vi henne i seng

  2. Guttene stelles

  3. Guttene og mammaen kryper opp i den nederste køyen i køyesengen deres, alle med faste plasser; Mammaen ligger på magen, eldstemann på magen ved siden av og lillemann sittende oppå mammaen – alle har perfekt utsikt!

  4. Mammaen leser en nøye utvalgt bok, ikke for lang og aller helst både morsom og fin

…og så over til det geniale; Etter boken er ferdiglest, så snakker vi. Virkelig snakker, men uten at det blir kleint, slitsomt eller vanskelig. Vi har en grei ‘mal’ vi holder oss i nærheten av. Det vil si at jeg spør guttene om hva som har vært det aller, aller, aller gøyeste i løpet av dagen og hva som har vært det aller, aller, aller kjedeligste. Og så spinner vi videre rundt det. Oppfølgingsspørsmål kan være av typen ‘Hva har vært bare litt aller, aller gøyest?’ eller ‘Har noe vært bittelitt kjedelig da?’ Og er de snakkesalige kan vi gjerne utbrodere videre: Aller morsomst, aller mest overraskende, aller tristest, aller slemmest, aller kulest.

Det beste av det hele, er at dette fungerer kanon! Guttene tar tur om å være først til å fortelle, de hører på hverandre, stiller oppfølgingsspørsmål selv og de sier de virkelig fineste, godeste og mest rørende tingene. Plutselig har gutten som har svart ‘bra’ og ‘gøy’ og ‘vi har lekt’ på mine nysgjerrige spørsmål, lyst til å fortelle mammaen sin om ting som har skjedd på skolen! Sanger de har sunget, gutter som har dyttet andre gutter i ryggen, jenter han har lekt med og at han han gjerne vil at læreren han har nå skal ha hans klasse helt til 7. klasse. Og minstemann kunne fortelle at han synes det som var aller, aller, aller kjedeligst var at Trym var syk og ikke i barnehagen eller at han ikke fikk tid til å lage ferdig romskipet sitt i Lego tidligere på dagen. Det er de viktige, fine tingene som kommer opp – og det hjelper faktisk en overengasjert og energisk mor med å prioritere litt anderledes i hverdagen. Om det besteste av det beste i hele verden for guttene mine er å leke med kompiser i gata, så skal vi jammen ta oss tid til det oftere. Eller om det kjipeste av det kjipe er at vi ikke rakk å lage pannekaker til middag likevel en dag, så skal vi lære litt av det også.

Og – ettersom eldstemann har oppsummert det aller, aller, aller beste ved både dagen i dag og gårsdagen som i det at ‘vi prater sånn koselig sånn som nå’, anser jeg herved implementering av ny rutine som vellykket.

En bonus for en trøtt og sliten småbarnsmamma er at guttene brått synes det å pjuske med mammaen under en slik pratestund er det beste i verden. Og hvilken mamma protesterer på denslags? Det vanker både massasje, pjusking i håret og generell kosing – o’ lykke!


Bildene til venstre viser guttene lettere henslengt mot (en noe pjusk) puff fra TinkeK Home, hvor lillebror jobber intens med regnemaskinen, teller epler så det suser og legger sammen med fingre og tær, mens storebror observerer over skulderen. Og vips, der måtte visst storebror hjelpe til litt og det tror jeg både stor og liten var mer en godt fornøyd med.

Vi har rett og slett de besteste guttene i verden! Takk o’ takk!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.