I løpet av dagen i dag har den gode, varme, småhektiske og veldig koselig julefølelsen sneket seg fullstendig innpå meg. Småtrollene har ferie fra barnehage og skole fra i dag av, vi er inne i den samme uken som selveste julaften er i og de koselige oppgavene på min lange gjøremålsliste krysses av en etter en.
Det er nok liten tvil om at jeg er en særdeles julete person. Jeg elsker alt som har med julen å gjøre – så lenge den kan styres av nettopp det jeg nevnte over; en koselig oppgaveliste. Gjøremålene som står på min liste er stort sett av den trivelige sorten; bake diverse småkaker, pakke inn og dele ut julegaver, forberede julemiddagen – og mange, mange andre småting som jeg har lyst til å gjøre for å gjøre julen for småtroll og nær familie så hyggelig som overhodet mulig.
Det står støvtørking og støvsuging på listen også, jeg skal ikke nekte for det. Det står også noe om rydding av klesskap og andre mindre julete oppgaver, men stort sett så er listen fyllt av oppgaver som, enkeltvis og i riktig tempo, er hyggelig å gjennomføre. Alene eller sammen med barna.
Det er ikke lov å le av kransene våre! …men det er lov til å komme med konstruktive tips 😉
Oppgaver som ikke står på listen min er ting som muligens var et absolutt krav for bare noen tiår tilbake. Ting som vindusvask, takvask, veggvask, sølvtøy- og kobberpuss, stryking av gardiner, duker og halve garderoben og andre oppgaver som min mor har gjort i alle år. For at det skulle føles som jul. For henne.
Sånn er ikke min jul.
Uten at det er ment til noen som helst forkleinelse for min mor eller andre fra hennes generasjon (eller min egen generasjon for den saks skyld), så fokuserer min jul mye mer på at oppgaver som skal på min liste, skal ha størst mulig koslighetsfaktor. Ikke bare koselighet etter at oppgaven er gjort, men koselighet også når oppgaven gjøres. Akkurat det tror jeg skiller de ovennevnte oppgavene som min mor alltid har gjort (og gjør?). For henne ble det veldig koselig når de oppgavene var gjort. For meg har det rett og slett veldig lite å si i forhold til min koselighetsskala om vegger og tak er vasket, om gardiner er strøket eller om sølvtøyet er pusset. Jeg vil kose meg både etterpå og mens jeg holder på.
For å virkelig gjøre utslag på koselighetsskalaen min, omringer jeg familien med vakre svibler. Når jeg da får en potte som dette, med vakre svibler som dette, av den søteste venninnen, går koselighetsfaktoren i taket!
Koselighetsskalen min sprenges av å gjøre mest mulig sammen med ungene. Av å kunne gjøre det som småtrollene alltid synes er av det koseligste som finnes, nemlig at vi voksne er sammen med de og lar de gjøre tingene vi gjør. Og nå kan de gjøre det og allikevel gjøre ting som er på min gjøremålsliste. «Hvem vil være med å bake? Hvem vil hurtigrydde så vi kan pynte stua? Hvem vil pakke inn julegaver og skrive julekort?» Unger elsker jo slikt, i hvert fall gjør våre det, og endelig er den tiden på året her hvor det de liker og det vi både liker og trenger å få gjort, sammenfaller.
Mon tro om det er derfor jeg liker denne høytiden så godt, fordi den gir meg to fluer i en smekk?
Ønsker deg og dine en god førjulstid!
(Bildene i dette innlegget er fra dagens berlinerkransbakst. Mens minste småtrollet tok en høneblund, svingte småtrollguttene og jeg oss i berlinerkransdansen. De var virkelig flinke og hjalp til med smått og stort. Noe av det kjedeligste jeg vet er å pensle hver eneste ene berlinerkrans for så å strø perlesukker på hver eneste ene berlinerkrans. Gjett hva de syntes var superstas? Male berlinerkransene med eggeguffe og dynke de i sukker! God match!)