Jeg liker å tro at vi kan gjøre verden bedre, skritt for skritt, med god kommunikasjon. Det viser seg enkelt i profesjonelle sammenhenger, ved at at det er fornuftig for bedrifters bunnlinje at de kommuniserer sitt salgsbudskap riktig, at de opprettholder en god kommunikasjon med sine kunder og at de kommuniserer godt med sine ansatte. Likevel; dette er med på å skape sunn økonomisk vekst i samfunnet (viktig i seg selv), men det er ikke akkurat den type endring i verden jeg tenkte på innledningsvis.
God kommunikasjon mennesker mellom gir en bedre verden. Det kan virke banalt og enkelt, men jeg tror det likevel kan oppleves vel så viktig. At jeg kan fortelle om mine daglige utfordringer som mamma, karrierekvinne (uten jobb), husmor, samfunnsbevisst individ og som venninne, gjør at andre mennesker forhåpentligvis kan kjenne seg igjen i min situasjon. De får opplevelsen av at de selv ikke er så ‘unormale’ som de først har tenkt og det er mye trygghet i det å ikke føle seg alene.
Klart jeg føler meg som verdens verste mamma inni mellom, klart jeg skriker til ungene mine og ikke ser forbi min egen frustrasjon og mitt eget stressnivå. Klart jeg ser dilemmaet med å føle seg mislykket og utenfor samfunnet fordi jeg ikke har en fast jobb å gå til, samtidig som jeg egentlig ikke er sikker på at jeg har tid til å jobbe fordi jeg har så mange andre ting å finne på hele tiden. Klart jeg ser utfordringen med å syte over lite penger og dårlig råd, i en verden som har så mange mennesker som lever hver dag med ekte fattigdom. Ikke relativ fattigdom, som min må regnes for å være. Klart jeg er Verdens Verste KoneTroll fra Helvete med jevne mellomrom og klart jeg føler at jeg er gift med den mest usympatiske mannen i verden (mistenkelig ofte faller disse dagene på cirka samme tid hver måned).
Ved å kommunisere innlegg rundt disse og andre temaer på min blogg, klarer jeg forhåpentligvis å vise mitt ansikt til verden. Vise mine lesere litt av hvem jeg er. Av og til kjenner folk seg igjen i det jeg skriver. Av og til klarer jeg å formidle noe som gir mine lesere en påminnelse om å se det vakre i hverdagen, som gir de en følelse av at de ikke er alene, at de er normale, at de er kreative, at de er morsomme og at de er riktig så flinke. Tenk, ved å skrive om mine feil og mangler, så kan jeg gi mine lesere en erkjennelse av at de er fornuftige og flinke, siden de tross alt håndtere det jeg har en utfordring med på en helt strålende måte. Ingenting er vel bedre enn det? Vi må gjøre hverandre gode og vi må vise hverandre at vi er gode!
Det å skrive innlegg som rører noe ved andre mennesker gir meg et utrolig kikk. Det kan være kommentarer om klump i hals og tåre i øyekrok, om noen som har blitt provosert, som har fortstått, som har blitt inspirerer eller kommentarer om lesere som trekker på smilebåndet. Uansett; Det at mine lesere opplever noe når de leser det jeg skriver og at min skrift fremkaller en følelse hos disse leserene, det finner jeg ekstremt tilfredstillende. Overraskende tilfredstillende kunne man kanskje sagt, da det å skrive denne bloggen aldri har vært for å få tilbakemeldinger på mine skriblerier. Det startet (som det ofte gjør) med å ville ha en slags dagbokvariant å gi videre til våre barn og for å kunne holde familie og venner som bor et stykke unna orientert om livet vårt. Så viser det seg altså at jeg elsker å skrive! Jeg liker å formidle en opplevelse jeg har hatt, en følelse jeg har følt eller bare gi mitt lille blikk på verden. Min verden, vår verden – men min versjon av den. Er det ikke det kommunikasjon handler om?
Og se nå hva dere har gjort! Dere som leser denne bloggen og legger igjen kommentarer, dere som følger bloggen på facebook, følger meg på facebook og som følger meg på twitter, dere som anbefaler meg til KK (Absurd, rart og utrolig motiverende, tusen takk! Klikk på bildet til venstre om du vil se hva som står.) – dere har nå gitt meg nok selvtillit og nok innspill til å innse at jeg har et desperat behov for å bytte hovedfokus karrieremessig. Jeg trenger ikke nødvendigvis bytte bransje (rekruttering, bemanning), men det gjør heller ikke noe om jeg gjør det. Jeg trenger å få fokuset over på kreative yrker og ikke minst; på kommunikasjon. Skriftlig (aller helst!), muntlig (gjerne det også!), i presentasjonsform, opplæringsform eller via de fantastiske mulighetene sosiale medier gir. Uansett; Dere har nå gitt meg så mange fine, gode, fornuftige, kritiske og konstruktive tilbakemeldinger at jeg rett og slett føler at jeg ikke kan gå tilbake. Jeg er på desperat jakt en jobb hvor jeg kan få brukt kreative sider av meg selv, til å formidle og kommunisere.
Selv om jeg ikke tror den ferden blir lett, den kan rett og slett bli ganske vanskelig da jeg hverken har direkte utdannelse eller erfaring innen kommunikasjonsfaget, så er jeg likevel evig takknemlig for at dere har fått meg på denne veien. Det føles riktig og det føles viktig – for meg. Jeg har brukt noen måneder på å finne ut av hva jeg vil, hva jeg trenger og hva som bør være min vei videre. Slike prosesser jobbet jeg også med i rekrutteringsverden – ofte tok man betalt i dyre dommer for å få råd, innspill og veiledning rundt dette, men det er faktisk sosiale medier i form av bloggen, twitter og facebook som i vesentlig grad har hjulpet meg frem til min konklusjonen. Hvem trenger dyre coacher når man har sosiale medier?
Man kan for øvrig spørre seg om sosiale medier er riktige kanal for å få råd i slike anledninger. Burde jeg ikke snakket med folk i ‘den virkelige verden’ om dette? For det første så er det ikke et skille for meg mellom ‘den virkelige verden’ og verden i sosiale medier. Mange av mine venner og mange i min familie bruker de samme sosiale mediene som jeg gjør og gir meg tilbakemeldinger også der, på lik linje med folk jeg ikke kjenner. For det andre så tror jeg det er sunt å se seg selv utenfra noen ganger. Ikke kun hente råd og veiledning fra folk som kjenner deg godt, som vet hva du er best på og som vet hva du med enkelhet kan klare. Det kan være vanskelig å strekke seg videre om man kun skal ha fokus på hva man har gjort.
Jeg er strålende fornøyd med sosiale medier, i god kombinasjon med fin familie og de beste vennene – så nå er det på tide å legge en slagplan. Jeg vil videre, jeg vil ha nye utfordringer og jeg vil ha disse innenfor kreative yrker og kommunikasjon.
Nå gjenstår bare spørsmålet; Hvordan få til dette?
Her tror jeg at jeg velger taktikken ‘skyte med hagle’; Altså søke på Finn.no, snakke med nettverk, ringe rundt til potensielle arbeidsgivere og ikke minst være proaktiv og frempå der jeg kan. Jeg er også innstilt på at jeg her er som nybegynner å regne og jeg tror ydmykhet og ærlighet er viktig. Jeg har selvtilliten til å tro at jeg lærer fort, at jeg raskt kan håndtere, produsere og være en bidragsyter, men samtidig er jeg innstilt på å begynne nederst på stigen. Man må lære mens man går og er ikke det strengt tatt noe av det morsomste i livet, det å utvikle seg?