• Astrid Valen-Utvik

Gutt, mammaen og svineinfluensa


Ekte Mannen og jeg har vært ganske ‘nonchalante’ i forhold til svineinfluensaen. Vi er nok ikke personene som skriker høyeste eller løper raskest til apoteket for å sikre oss det vi kan av remedier hver gang de største overskriftene i VG og Dagbladet skal forsøke skremme oss til det. For all del, mener ikke å kjimse av andre som er syke og definitivt ikke av de som har omkommet av dette svineriet, men vi syntes det har blitt litt vel hysterisk rundt det hele. Noen sier det ene og noen sier det andre – og jeg merker at jeg synes det er ekstremt vanskelig å vite hva jeg skal tro.

Forte seg å ta vaksine eller nei vent, ikke ta vaksine, var det ikke noen som hadde blitt ordentlig syke av den? La en snufsete jente gå i barnehagen eller holde henne hjemme derssomattehvis… Gravide (ikke at det gjelder meg) må forte seg å vaksinere seg, men hæ? Sveits har gått bort fra å vaksinere gravide! Svineinfluensaen er egentlig bare som en lett influensa på de aller fleste sier noen, men på pandemi.no står det forhåndsregler man skal ta ved enhver influensa – og det involverer eget sykerom og munnbind. Og så var det dette med risikogruppene da – er noen av oss i en sånn gruppe og om vi ikke er det, tenk om vi blir syke og smitter noen andre som er i risikogruppen? For det er vel sånn at alle som er i risikogruppen og får svineinfluensaen, de er det veldig alvorlig for? Eller…? Jeg blir helt forvirret.

Valgene er i hundretall og vi synes hele situasjonen har blitt veldig voldsomt. Det toppet seg vel kanskje da vi så på tv i går kveld og midt mellom reklame for underlivssåpe og ny frokostblanding, dukket det opp en spot fra Folkehelseinstituttet. «Vi oppfordrer alle i risikogruppe til å la seg vaksinere…» Jeg fikk litt ‘landet er i krise’-følelse. Er landet i krise? I følge de store avisene så er det kriseoverskrifter støtt og stadig, men er det egentlig noen som legger sin lit til de store avisene lenger? Hvem skal vi tro på nå, egentlig – Folkehelseinstituttet? Ja, og hva mener så egentlig de?

Men så…

I dag har midtimellombror vært ganske pjusk. Det som vi først trodde var et resultat av for mye godis og for lite søvn i natt, viste seg utover dagen å gi han feber. Og det gjør vel ikke godis og lite søvn? Røde kinn, null matlyst, slapp og ulike ‘vondter’ i kroppen, men likevel oppgående nok til å holde en samtale gående.

Og vips, så er vår nonchalante holdning kanskje litt vel eplekjekk? For hva om dette nå er karma som kommer og biter oss i rumpa? Tenk om midtimellombror nå har fått svineriet og hvordan var nå det man skulle håndtere det igjen? Eget rom og munnbind og hva med de andre ungene og hvem er i hvilken risikogruppe? Er det for sent med vaksine om vi løper til legen i morgen med alle oss andre?

HJELP!

Jeg blir virkelig gal i hodet av dette her. Ekte Mannen er (heldigvis) ikke sånn som meg. Han puster med magen, registrerer symptomene som faktisk er i stedet for å speide etter eventuelle nye (som jeg gjør). Han håndterer situasjonen slik den er, altså febervarm, men dog vanlig gutt, mens jeg er i full gallopp videre inn i fremtiden vår, med risikoanalyse på høyt plan. Hva hvis om atte, så kanskje det beste er at… For er det svineinfluensaen, så var det jo unge og unge voksne som skulle passes ekstra på, eller hva? Og hva gjør vi med søskene? De er jo kanskje smittebærere allerede, men om vi holder de hjemme, så garanterer vi vel at de kommer til å bli smittet av broren? For man kan vel ikke sperre en gutt på 4 år inne på et eget rom…?!

Jeg får akutt klump i magen, dras rett med til Ullevål sitt barnesenter hvor jeg har vært to turer med henholdsvis 1 1/2 år gammel eldstemann og 3 uker gammel midtimellombror, begge med RS-virus. Jeg får flashback følelsesmessig av det å ha dette enorme ansvaret, det å skulle hele tiden vurdere tilstanden, kjenne på pannen, avdekke eventuelle nye symptomer sporenstreks – for dette er tross alt våre egne. Det er ingen andre som skal vite bedre enn oss. Jeg kan ikke ringe mamma og be henne ta avgjørelser for meg. Mammaen min skal passe på meg og jeg skal passe på mine barn. En skummel tvist i dette med å få barn.

Og alle disse tankene fynker gjennom hodet mitt – mens ansiktet mitt skal utstråle ro, harmoni og faktisk litt glede. Ja, for vi skal jo ikke skremme hverken den syke eller søskene hans naturligvis. Og mat skal dem ha – ja, de andre altså, for midimellombror har jo ikke matlyst og jeg har ikke plass til mat, for klumpen i magen har vokst seg ganske så stor nå.

I kveld var det ikke mer enn litt klementin og noen slurker død cola som skulle til for å gi meg et lite pusterom i tankemaratonet mitt. For, etter at midtimellombror hadde fått konsumert det nevnte, så skulle det jammen meg opp igjen. Og – etter at det var kommet opp, antakelig med litt annet grums, så fikk gutten litt glød tilbake i øynene sine. Han proklamerte at «Nå trenger jeg en dusj, mamma!» og det fikk han selvfølgelig. Og hva finner gutten på å gjøre mens han skal dusje? Gutten som hele dagen har ligget vannrett på en sofa og knapt har orket å løfte en finger, han finner ut at han skal bruke nalen som ligger i dusjkabinettet – for nå skal han vaske vekk dugg på dusjveggene. Hele tiden. «For det kommer jo dugg igjen og igjen og igjen, mamma.» Og dette gjør han, mange ganger – helt til han finner ut at han må ta den lille tulledansen sin, fortsatt inne i dusjkabinettet – og da han etterhvert er ferdig med dusjingen i det store og hele, så spaserer han ut av dusjen og sier: «Nå har mammaen og pappaen min jammen fått en ny Lukasgutt!» …og det ser det virkelig ut som vi har! Det vil si, det ser ut til at vi har fått den gode, gamle Lukasgutten som vi sist så i går kveld, cirka kl 2130, tilbake. Det ser ut at SykeLukas var på et snarvisitt denne gangen (*bank i bordet*, jeg klarer ikke dy meg – karma, you know!)

Han skal få sove sammen med mammaen sin i natt, risiko eller ikke, han er tross alt fortsatt litt varm, så mammaen lar ikke tankene få slippe unna helt enda. Men kan det virkelig hende at det rett og slett skyltes litt vel mye godis i går likevel?

PS: Bildet har nok ikke så mye med innlegget å gjøre, men fine roser fra stuebordet er da penere å se på enn ekkelt svineri, eller hva?

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.