Guri malla.
Vi har visst flytta. Det rett og slett gjort. Vi har forlatt fine, gode, koselige Oslo og gjort landsens folk av oss. Vi har flyttet til Nesodden og er for tiden samboere med mine foreldre. Vel, egentlig føler vi oss veldig på besøk her, akkurat som vi har vært så mange andre ganger tidligere – men samtidig er det noe mer som ligger å lurer i bakhodet; Hvordan kommer det til å bli her når de har flyttet ut og vi har fått pusset opp og flyttet skikkelig inn? Jeg klarer ikke helt å se det for meg. Klarer ikke se for meg at mine foreldre skal gi slippe på dette huset og flytte inn i nybygget, og heller ikke se for meg at vi skal gi helt slipp på Oslo og Etterstad og skjønne at vi skal bo i dette huset. Forhåpentligvis resten av våre liv.
Guri malla.
Egentlig burde det ha gått opp for meg at vi har flyttet. Det første hintet burde jeg ha plukket opp da hele leiligheten vår i Etterstadkroken var sortert i pappesker, søppelsekker, plastbakker, IKEA-poser, diverseposer og ikke minst; Sortert i kategorien ikke-sortert. Jeg burde ha skjønt at noe var på gang da intet mindre enn tre utrolig sjarmerende, kjekke, unge karer fra Flyttefoten stormet inn i leiligheten vår og tok alle tingene våre. Jeg må virkelig si at flyttebransjen har hatt godt av den makeover’n som bransjen tydeligvis har gått igjennom siden sist vi flyttet. Svette, gamle menn med bærerem i skinn og sneip i munnen har tydeligvis blitt rensket ut til fordel for unge, staute karer med god serviceinnstilling og enorm arbeidsmoral. Dette var definitivt karer jeg vil anbefale, om noen lurte.
Guri malla.
Alle tingene våre er i en garasje. Vi har pakket med oss 4-5 skift til hver av oss og har så vidt rasket med oss litt toalettsaker. PCer er heldigvis sikret, samme med kamera, men likevel – det er først når man har stuet alle tingene sine inn i en proppfull garasje slik at man ikke kan få tak i noe som helst, at man skjønner hvor mange ting man faktisk synes er greit å ha tilgjengelig. Og sånn skal vi nå bo i en drøy måneds tid. Ikke le om du ser oss rundt omkring i de samme klærne dag ut og dag inn, dette er grunnen. Litt av et førsteinntrykk vi gir våre nye naboer.
Guri malla.
Tirsdag begynner Ekte Mannen på jobb igjen, etter sine seks ukers pappepermisjon. Da først begynner Hverdagen, synes jeg. Dager vi er hjemme på dagtid begge to føles som helg uansett. Kanskje det er fordi man får bedre tid til alt eller tempoet roer seg betraktlig ned, eller kanskje det bare er fordi vi får gjort mer av de tingene man synes er gøy og ikke bare de tingene man synes man må. Men på tirsdag i neste uke er det altså slutt. Da er jeg offisielt hjemmeværende husmor med tre barn. 1 år, 3 1/2 år og 5 1/2 år. Og meg på snart 34 år. Bare meg. Ikke at de er vanskelige å ta vare på, for det er de virkelig ikke. Vi har sikret oss snille og gode barn som ikke er vanskelig å glede eller engasjere. Men jeg må si det ligger et visst ansvar for pedagogisk lek og utvikling på meg nå. Disse eldste trollene våre er jo tross alt vant til en barnehage med vår favorittsvenske, Herbert. Det er jammen ikke lite å leve opp til for min del.
Guri malla.
Vi har veldig straks Verdens Største Lån. Nå ja, kanskje ikke sånn helt bokstavlig, men for vår privatøknomi så er dette definitivt verdensrekord. Jeg har troen, definitivt – dette er noe vi klarer. Men av og til, i stille stunder – sånn cirka som jeg har det nå (med en tekopp julete, i en mørk krok på besøk hos mine foreldre, med pcen på fanget), så går det et kaldt gufs over meg når jeg tenker på de økonomiske forpliktelsene vi har tatt på oss. Jeg har jo tross alt ikke jobb.
Guri malla.
Jeg er permittert. Jeg har ikke jobb etter august 2009. Jeg vet det var hell i uhell for vår del, siden vi ikke har barnehageplass er på Nesodden før i august 2009, men likevel. Jeg har tenkt positivt på situasjonen og gjør det for så vidt fortsatt, men jeg har også hele tiden tenkt at jeg burde sette igang prosessen med å finne meg DrømmeJobben. Snart. Jeg skulle bare flytte først. Det har jeg nå gjort, så da sier det seg selv; Jeg må finne DrømmeJobben. Da burde jeg kanskje vite hva jeg vil først?
Guri malla.
Akkurat nå ser jeg for meg dette gamle barndomshjemmet mitt helt nymalt. Hvite vegger og tak. Hvit trapp. Nye kjøkkenfronter og ny gang. Fine, fine møbler fra blant annet Home & Cottage. Og alle de små perlene vi har sanket sammen fra her og der. Og så ser jeg for meg at Noah kommer løpende hjem etter endt skoledag, for å slenge seg ned ved spisestua og gjøre litt lekser før han løper ut igjen for å leke med de nye kompisene sine. Jeg rekker akkurat å gi han en nybakt bolle før jeg sier at jeg må avgårde for å hente Linnea og Lukas i barnhagen og joda, det blir deilig fisk til middag – rett fra ferskdisken på Meny på Tangen. I denne fantasien har jeg ikke en godt betalt stilling i et spennende og fremadstormende selskap, men jeg har kanskje DrømmeJobben likevel? Hadde jeg bare vunnet i Lotto først. Ja, hadde jeg bare tippet Lotto først og så vunnet… Littmer enn de 56 kronene, mener jeg. Ikke for å være grådig, men de 56 kronene er litt ‘luremus’, synes jeg. 5-6 millioner tenker jeg hadde gjort seg. Da hadde vi snakket ekstrem oppussing og hjemmeværende mor!
Guri malla.