For fem år og en dag siden, hadde jeg ingen barn. Ingen! En helt pussig tanke her jeg sitter med et lass klær til godt oppover ørene som skal brettes. Kjøkkenet er akkurat ryddet etter at tre barn har spist sin frokost der. Et tonn leker er ryddet tilbake i tre forskjellige bunker. Tre barn. På fem år. Fem år virker plutslig som unaturlig kort tid for å ha opplevd så mye. Vårt første barn, to herlige år med en fantastisk gutt. Så et barn til og to og et halvt herlige år med verdens beste brødre. Og så et barn til og et drøyt halvår med et sirkus på tre barn og to voksne. Alt dette på bare fem år. Det kjennes virkelig helt uvirkelig. Fem år = tre deilige barn. Vi føler oss utrolig heldige.
Akkurat nå for fem år siden, kriblet det helt ekstremt i magen. Sykehustøyet var på, veneflonen satt i hånda, jeg lå i senga og bare ventet. Og ventet. Og ventet. Ventet på at det skulle bli min tur i keisersnittkøen. Babyen hadde det fint, men vi var så spente. Endelig skulle vi få møte denne lille krabaten som hadde sparket og turnet og hikket så fint inne i magen. Endelig skulle vi få oppleve hvordan det var å bli ‘foreldre’. Lage en familie. Bli en familie. Endelig.
Siden dette var et planlagt keisersnitt pga seteleie, så var jeg overbevist om at det kom til å oppleves veldig ‘mekanisk’ og kaldt, i forhold til en vanlig fødsel. «Vi kommer ikke til å sjokkgråteogle» sa jeg til Ekte Mannen som ikke var blitt til Ekte Mann enda, men hadde status som Søte Samboer. Straks vi hørte fostervannet renne og babyens første vræl nådde våre ører, brast vi ut i snørr og tårer og latter og hikst og host. Et minne for livet. Vårt første barn, friskt, med lunger av stål og så helt deilig perfekt.
Vi skjønte ikke hva som ventet oss. Vi visste ikke at vi kom til å forelske oss så hodestups i dette lille vesenet, og heller ikke hvordan hjertet vårt ble overfylt av kjærlighet til dette lille vesenet. Så overfylt at det rett og slett rant over til tider. Og vi visste heller ikke at vi kom til å bli så bekymret til tider. Får han nok mat? Er han syk nå? Stimulerer vi han nok? For mye? Jeg opplevde en plutselig forståelse for min egen mors beslutninger og reaksjoner fra vi var små. Jeg forstod hvor utrolig redd man blir når barnet sitt er sykt. Hvor utrolig glad man blir når barnet spiser godt og sover godt. Og hvorfor småbarnsforeldre finner det så naturlig å snakke om bæsj.
—
Noah er 5 år i dag. Vår fantastiske lille, store, fornuftige, rampete, snille, go’hjertede og lærevillige gutt fyller 5 år. Vi gleder oss til å feire han både i barnehagen, hjemme med pannekakemiddag i ettermiddag og så med både barne- og familiebursdag til helgen.
Takk Noah – for at du tar oss med på en så vidunderlig reise sammen med deg. Vi gleder oss til å følge utviklingen din videre. Vi ser allerede nå et vakkert menneske, både innvendig og utvendig, full av omsorg og samvittighet for de rundt seg. Vi gleder oss til å være med på reisen din videre…
Vi er så takknemlige for at vi er mammaen og pappaen din, Noah!