• Astrid Valen-Utvik

For fem år og en dag siden




Siden dette var et planlagt keisersnitt pga seteleie, så var jeg overbevist om at det kom til å oppleves veldig ‘mekanisk’ og kaldt, i forhold til en vanlig fødsel. «Vi kommer ikke til å sjokkgråteogle» sa jeg til Ekte Mannen som ikke var blitt til Ekte Mann enda, men hadde status som Søte Samboer. Straks vi hørte fostervannet renne og babyens første vræl nådde våre ører, brast vi ut i snørr og tårer og latter og hikst og host. Et minne for livet. Vårt første barn, friskt, med lunger av stål og så helt deilig perfekt.

Vi skjønte ikke hva som ventet oss. Vi visste ikke at vi kom til å forelske oss så hodestups i dette lille vesenet, og heller ikke hvordan hjertet vårt ble overfylt av kjærlighet til dette lille vesenet. Så overfylt at det rett og slett rant over til tider. Og vi visste heller ikke at vi kom til å bli så bekymret til tider. Får han nok mat? Er han syk nå? Stimulerer vi han nok? For mye? Jeg opplevde en plutselig forståelse for min egen mors beslutninger og reaksjoner fra vi var små. Jeg forstod hvor utrolig redd man blir når barnet sitt er sykt. Hvor utrolig glad man blir når barnet spiser godt og sover godt. Og hvorfor småbarnsforeldre finner det så naturlig å snakke om bæsj.


Takk Noah – for at du tar oss med på en så vidunderlig reise sammen med deg. Vi gleder oss til å følge utviklingen din videre. Vi ser allerede nå et vakkert menneske, både innvendig og utvendig, full av omsorg og samvittighet for de rundt seg. Vi gleder oss til å være med på reisen din videre…

Vi er så takknemlige for at vi er mammaen og pappaen din, Noah!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.