Dagen i dag har gått litt i krøll, for å si det mildt.
Den har involvert akutt erkjennelse av ‘Oj, er det St.Hansaften i kveld?’, impulsiv kommunikasjon med fintfolk for å samle tropper til en feiring på den lokale badestranda og en sprint rundt på lokalt ‘kjøpesenter’ for å sikre seg piknikutstyr og grillmat. Midt oppi det hele kom dagens største krøll; Noah og Lukas lekte mens mor tok varer av rullebåndet og plutselig hadde Noah dunket kjeven sin i hodet til Lukas og blodet formelig sprutet fra munnen til Noah. Ja, jeg vet jeg er flink til å overdrive, men det gikk med mye Torky til å tørke dette unna, mange folk kom bort for å se hvordan det gikk og vi ble rådet å gå opp på legekontoret. Men, heldige som vi var så var den lokale legehelten Peter Skjetne nestemann i køen bak oss, så han kom til, tok en titt og fikk beroliget den stressede mora. Det så ut til at tennene så ok ut, at blodet kom til å stoppe snart (og 1 sekund senere var det mye roligere!) og at vi skulle kontakte tannlegen i morgen om det var noen løse tenner eller slikt. Snille, flinke legen!
Jeg fikk roet meg ned, Ekte Mannen kom med bussen, vi tørket blod og fikk varene i bilen. Vel hjemme pakket vi piknikkurven og stresset litt for å få med oss alt til alle – og idet vi skulle gå ut døren, begynte vi å lete etter min telefon og oppdaget at den nok var gjenglemt på butikken i alt virrvarret som oppstod der. Det skal understrekes at jeg er særdeles glad i min nye telefon og vi har blitt bestevenner. Det kan også legges til at den koster mer penger enn jeg er stolt av å innrømme at jeg har brukt på en telefon.
Idet min mann skal til å ringe telefonen min for å se om det kanskje muligens forhåpentligvis kunne ligge begravet i noen av bæreposene våre, ser han et tapt anrop fra et ukjent nummer. Han ringer tilbake og får spørsmålet: «Hei, har du mistet en mobiltelefon?» Helt utrolig! Her har altså en ukjent dame, som senere viser seg å ikke være så ukjent likevel (Nesodden er tross alt et lite sted), funnet min mobiltelefon og tatt den med seg. Ikke for å selge den, ikke for å gi den bort til noen, ikke for å bruke den selv. Men for å gi den tilbake til bestevennen dens, nemlig meg. Det er klisje jeg vet det, men jeg tror ikke det ville skjedd om vi fortsatt bodde i Oslo. Tusen takk, du ukjente (men likevel litt kjente) som passet på telefonen min mens jeg stresset som mest og ikke merket at jeg ikke hadde den med meg.
Det som gjør at denne historien viser på en ekstra god måte hvor fantastisk gode folk kan være mot hverandre, er det faktum at det ikke var lett for hun som fant telefonen min å finne ut hvem som skulle ringes til for å si ifra. Det var rett og slett ikke lett å ringe i det hele tatt, da jeg har en kodelås som må trykkes før man kommer inn på telefonen. Hun fikk rett og slett ikke ringt noen eller sett hvem som var registrert på telefonen.
Det som skjedde var at det kom en innkommende telefon og hun besvarte. Det var Home & Cottage som ringte meg, da jeg hadde snakket med de tidligere i dag. De skal nemlig forsøke å bestille et sengeteppe til meg som er utsolgt på hele østlandet – strålende service! I alle fall; De ringte, hun svarte – og da Home & Cottage-damen skjønte hva problemet var, fant hun nummeret til mannen min i deres systemer (jada, vi har kjøpt endel møbler der) og vips, så kunne vår fantastiske telefonfinner, finne meg.
Folk er gode, sånn er det bare.
Tusen takk – både du snille damen fra Home & Cottage og du snille kjente ukjente som fant telefonen min! Dere har begge gitt meg flere bevis på det jeg alltid har visst; Folk er generelt snille mot hverandre!
Comments