I går ble første møtet i Lesesirkelen avholdt. Eller det vil si, vårt andre møtet hvis man regner med det første møtet hvor vi bestemte boklisten vår og slikt. Men i går var første møtet hvor vi satt og diskuterte en bestemt bok. Ikke hvilken som helst bok heller, men Carolines utvalgte: «Det er Ales» av Jon Fosse. Det viste seg at boken splittet lesesirkelen vår i en slags 60/40-ordning; 60 % leste boka og hadde sine meninger om den, mens de resterende 40 % hadde begynt på boka, men så funnet ut at de ikke kunne/ville fullføre.
Jeg har ikke lest noe av Jon Fosse før, men akkurat det er noe av det jeg digger mest med å ha en sånn lesesirkel; Jeg vil lese litteratur jeg aldri ville valgt ut selv, for å utvide min egen horisont. Se hva andre prater om, og kanskje -forhåpentligvis- oppdage en ny forfatter, ny sjanger eller en bok som kan få en av favorittplassene i bokhylla.
Jeg synes for så vidt at Jon Fosse var en spenstig bok å velge som første bok i en helt ny lesesirkel, for han er ikke nødvendigvis enkel å lese. I alle fall ikke for meg som har lest lite lyrikk, lite nynorsk og lite annet enn ‘vanlig’ skjønnlitteratur. Jon Fosse skriver uten særlig bruk av punktum, og har ingen avsnitt eller kapitler. Forresten; Hatten av til de to jentene i lesesirkelen som ikke hadde lagt merke til dette før vi nevnte det i går! Jeg brukte selv tid på å komme inn i selve lesingen av denne boken, få flyten igang og ikke henge meg opp i hvor mange ganger sammen tingen ble beskrevet på en side;
Hun stod og så ut av vinduet, der borte ved vinduet stod hun, hun så ut av vinduet, der ute kunne hun se at hun stod og så ut av vinduet, det var mørkt ute, men hun så likevel ut…
(Dette er selvfølgelig ikke et ekte sitat tatt ut av boka, men min tullebeskrivelse av et eksempel fra boka, men det skjønte dere sikkert – det stod jo ikke på nynorsk…)
Men altså;
Da jeg først kom inn i boka og fikk flyt i lesingen, så sugde den meg virkelig inn i sin virkelig. Jeg satt med en hustrig følelse, klump i magen og selv om man i begynnelsen av boka får vite hvordan historien ender, så satt jeg hele tiden og var nysgjerrig på hva som ville skje videre. Sånne bøker liker jeg! Og jeg liker å lese om en helt annen virkelighet enn min egen, hvor jeg likevel kan trekke paraleller til mitt eget liv. Det skal også sies at jeg tror denne boken har ekstremt mange forskjellige mulige tolkninger, og jeg følte at det var mye som kunne vært lest anderledes i boka – at enkelte ting kunne tolkes mye dypere og mer omfattende en min lille hjerne kunne klare. Men det passer meg egentlig helt fint, for da kan jeg lese den en gang til senere, og forhåpentligvis forstå mye mer.
I alle fall – vi fikk diskutert endel rundt boka i gårsdagens lesesirkel, og det må jeg rett og slett si; Det anbefales å ha lesesirkel! Særlig når man får samlet sånne perler som jeg er så heldig at jeg kan kalle mine venninner, så blir resultatet helt kanon. Gode meninger, uenige meninger, festlige misforståelser, rare tolkninger, kloke tolkninger – sånt blir det god dialog av! Slenger man med litt ost, kjeks, grønnsaker og dip, topper det hele med en blåbærpai – og svish, inn i ovnen, så yes, da blir det en særdeles vellykket kveld.
Til neste månedes møte skal vi lese Sissels utvalgte; «Vikariatet» av A.S. Hermansen. Hennes mann kjenner forfatteren, så derfor ble den valgt – og sånt liker jeg; Støtte en debuterende forfatter som har en viss indirekte tilknytning til lesesirkelen. Denne boken har jeg nå fått bestilt og mottatt fra Tanum, og jeg har allerede sjekket; Den har både punktum, avsnitt og kapitler…