Dette eventyret starter med en liten, men likevel ganske stor gutt. En 1. klassing som kjører berg og dalbane med følelser og nye opplevelser hver dag. Gårsdagen inkluderte denne 1. klassingen i sin aller første klassekompisbursdag – helt alene og med strålende resultat! Gutten storkoste seg og ble enda bedre kjent med de nye klassekameratene sine. En stolt gutt hentes av sin mor og forteller fornøyd om dagens opplevelser.
På vei hjem fra bursdagen kjørte gutten og hans mor forbi Nesoddens fotballbane og det var smekkfullt på parkeringsplassen. De skjønte at det var et arrangment der og så raskt at dette var en av A-laget i fotball sine hjemmekamper, Nesodden – Holmlia. Guttene og moren har snakket om å gå på fotballkamper på Nesodden lenge før de flyttet til landsbygda, men enda har det ikke klaffet med vær og anledning. Gutten var derfor veldig interessert i å endelig få sett en kamp og ytret dette ønsket til sin mor.
Moren måtte gi den store, lille håpefulle gutten sin en negativ tilbakemelding. Guttens lillesøster var ikke i form og moren hadde overlatt den syke piken til sin gravide søster og følte at grensene for å utnytte en gravide søster var overgått for lenge siden. Guttens far og lillebror var på tur til hovedstaden og kunne heller ikke bistå.
Gutten visste råd! Han kjente da mange andre som bor her på landsbygda akkurat sånn som oss, han kunne spørre en av disse. Han løp sporenstreks over til morfar – en fotballinteressert morfar, men kom slukøret tilbake. Morfaren var på besøk hos en kompis.
Nytt håp; Han ringte mors fetter Ole – det kunne jo hende han ville være med? Men nei, denne hardt arbeidende it-nerden måtte …jobbe. Gutten hørte på forklaringen til fetter Ole på telefonen, holdt så vidt tårene tilbake, sa «Ok» og «Jeg skjønner», før han la på og slapp noen få, modige tårer nedover kinnet. Denne fotballkampen hang i en tynn tråd og det var mer enn et lite, stort 1. klassehjerte kunne tåle.
Men vent – enda en gang glimtet det håp i øynene på gutten! Tante Jannicke og onkel Esben bor også her ute – kanskje de kunne ta han med? Moren kunne informere om at onkelen var i de dype skogene i indre Østfold, men muligens tanten kunne? Gutten ringte, tanten svarte – og nedslått kunne gutten høre at tanten satt på et offentlig transportmiddel i hovedstaden. Tanten håpet de kunne gjøre dette en annen gang, men akkurat i dag gikk det ikke, hun var på hovedstadstur. Igjen stotret gutten frem «Jeg skjønner det» og «Det går greit», men moren blødde i hjertet da hun så guttens røde, hovne øyne og de små tårene som trillet nedover kinnet. Hjerteroten verket og gode råd var dyre.
1. omgang av kampen var allerede over og det hele så virkelig, virkelig mørkt ut. Skulle dette eventyret være av det moderne slaget hvor det ikke er en lykkelig slutt? Hvor gutten ikke får oppfylt drømmen sin? Hvor det ikke er en Helt som redder hele situasjonen?
Med ett (naturligvis) fikk moren til Gutten en idè; Gutten kunne jo ringe til morfaren sin. Kan hende han var akkurat ferdig med å leke med sin kompis og kan hende han ville på fotballkamp sammen med sitt barnebarn?
Telefonen ringte.
Morfar tok telefonen.
Gutten hørte «Stillingen er fortsatt 1-0 til Nesodden» i telefonrøret, samtidig som morfaren sier ‘Hei’. Morfaren var allerede på kampen! Han hadde vært på vei hjem fra kompisen sin, skjønt at det var kamp og hadde kjørt innom.
Gutten fikk så vidt frem: «Morfar, er du på fotballkampen? Det vil jeg også.» Morfaren forstod ikke situasjonens alvor med det samme, 1. omgang var jo tross alt over. «Kampen er snart over den.» sa morfaren og da klarte ikke Gutten mer – tårene brast. Morfaren var allerede der og her satt han, uten mulighet til å komme seg på kamp.
Så mange ganger hadde Gutten hatt håp. Telefon etter telefon, nytt håp og nytt spørsmål, men alle gangene med nedslående resultat. Og nå, nå var morfaren der allerede – uten han. Det ble for mye.
Men vent, hva sa morfar nå? Gutten tar røret til øret og får så vidt frem «Hva sa du morfar?» Da hører Gutten: «Jeg kan komme og hente deg, Gutten – det er pause nå, så da får du sett hele 2. omgang – skal jeg det?«
Tårene triller i strie strømmer, men denne gangen av ren og skjær lykke. Nevnte jeg følelser i berg og dalbane innledningsvis? Gutten er utslitt. Utslitt, men lykkelig. Han tar med en nybakt bolle som gave til morfaren sin, hopper opp i joggeskogene og stiller seg i porten for å vente på bilen. Bilen til Helten. Bilen som like gjerne kunne vært en hvit hest og morfaren som definitivt var Helten eller en ridder om du vil.
Epilog: Gutten kom etter en snau time hjem og kunne fortelle at Nesodden vant kampen; «De andre vant 1 og Nesodden vant 3!» Stillingen ble altså 3-1, for de som ikke skjønner språket til en som har sett sin aller først A-lagskamp . Han kunne også forklare corner-regelen og informerte om at morfaren sin kompis sin sønn hadde fått premie fordi han var spilte best og det ropte de opp over høyttaleren. Gutten var lykkelig og jeg mistenker at morfaren også synes det var riktig så koselig å være den Reddende Ridderen for sitt barnebarn.
Takk for at du er verdens beste morfar, pappa – vi er veldig, veldig takknemlig og glad for at du stiller opp for barna på måter som dette! (Bilder tatt med MorfarHelten sitt mobilkamera.)