Jeg advarer med en eneste gang; Dette blir et marshmellowinnlegg, så om du ikke liker å lese innlegg som svulmer over av søthet, godhet, lykkefølelser og ‘pure bliss’, så styr unna dette innlegg. Kom selvfølgelig fort tilbake en annen gang, jeg skriver helt klart om noe slitsomt, sårt eller hverdagslig igjen veldig plutselig.
Men altså;
Vi har som antakelig kjent for mine lesere flyttet tilbake til mitt barndomshjem på Nesodden. Vi har ikke flyttet skikkelig inn enda, så for de av dere som er så søte og spør om vi har kommet i orden nå, så kan jeg svare ganske kort og kontant; Nei. Vi bor sammen med mine foreldre i gamlehuset per i dag, flytter i morgen til min tante og onkel i huset ved siden av, sånn at oppussingen kan starte opp i huset vi skal bo i. Oppussingen kan heller ikke starte før nybygget er ordentlig ferdig, sånn at mine foreldre kan flytte over – så som dere skjønner; Temmelig kaotisk, vi bor i kofferter og har egentlig ikke greie på noe som helst.
Likevel;
Vi er allerede lykkelige. Vi har allerede begynt å gire ned hjernen vår, begynt å kjenne på sjølufta og begynt å kjenne hvor deilig det er med variert mark under beina. Denne lykkefølelsen kom ikke med en gang, det skal jeg ikke påstå. Jeg skal faktisk gå så langt at jeg kan innrømme at jeg fikk et snev av akutt angst en av de første dagene her, da jeg oppdaget at jeg nå definitivt har blitt ‘nesodding’ – permanent, fast og fullt. Jeg har ikke lenger et ‘spennende og utsvevende’ liv i Oslo (vi hadde vel strengt tatt ikke det da vi bodde der heller, men vi kunne hatt det), vi er ikke lenger bymennesker – vi er landsbymennesker.
Men da denne akutte angstfølelsen ga seg, ga den plass til noe annet. En god, varm lykkefølelse som kom gradvis og veldig snikende. Den intensiverte seg i går, søndag, og det begynte med min kjære fetter Ole som bor i huset over oss (og som vi blir semi-samboer med, når vi låner min tante og onkels leilighet i toppetasjen hans) kom ned på morgenkaffe i går morges. Når fikk vi sist besøk kl 9 en strålende søndags morgen? Vi fikk skravlet litt, eller det vil si; Han fikk skravlet mye og vi fikk høre på. Han er fin sånn den Olekaren. Og da guttene våre begynte å bli ivrige på å komme seg ut i finværet for å utforske, så tok denne fine, gode fetteren min med seg guttene ut på tomta, lærte de hvordan håndtere lommekniven sin, viste de arret han hadde på kneet sitt etter en spikkeepisode gone bad, og han viste de sin fancy Nokia-telefon. Totale lykke for to små gutter. Han tok de med inn i huset sitt, lagde omelett til de, lot de vaske bilen sin med høyttrykkspyler og holdt de engasjert i mange timer. De storkoste seg!
Litt senere samme dag kom det enda flere fine folk på besøk. Vi fikk besøk av en vennefamilie som har en datter som også skal begynne i 1. klasse, som Noah. Søster Marianne med familie kom tilbake fra 40årslaget til svigerinne Kari dagen før (grattis med dagen Kari!) og skjønne Tiril fikk kose seg med sine fettere og sin kusine. Og så, nesten best av alt, fikk vi syklende besøk av våre kjære, gode venner Lailia, Walter og prinsessene Emelie og Ella. Finnes det noe bedre? En hel hage, vår hage, fyllt med fine, fine mennesker. Små barnehender som har plukket fine blomster til meg i veikanten. Voksne som skravler på kryss og tvers av familietilhørighet.
Ettermiddagen tilbringes rundt et langbord i en stue forholdsvis ribbet for de andre møblene, i et hus som er langt fra oppusset, men det gjør ikke noe for det viktigste er på plass; Den fine, gode familien rundt langbordet. Søstre med vedheng inviteres til pizza take-out av snille foreldre som føler de har scoret jackpot etter å ha fått solgt gamle møbler på Finn.no. Søskenbarn spiser is til dessert og får til og med lurt med seg noen voksne ned til stranda for å sanke sammen skjell og for å virkelig kjenne sjølufta i de små nesene sine. Og så kommer de gode og slitne hjem, får i seg litt kveldsmat og slokner før hodet treffer puta.
Er det rart jeg kjenner at lykkefølelsen har tatt fullstendig plass i hjerteroten min?
Guttene våre ser vi nesten ikke lenger, de vil bare være ut og de storkoser seg. Linnea er strålende fornøyd med å krappe over plen, opp fjellknauser og putte gammel jord i munnen. Ekte Mannen raker og røsker opp «ugressbusker» med et smil om munnen. Og jeg drømmer om å vaske rene fjellknauser og laging av nydelige blomsterbed. Jeg innser at vi nok ikke får nabolagets fineste hage akkurat i år, men jeg håper i alle fall at vi skal få lagt grunnlaget for å kunne kose oss med beplantning, sånn på ordentlig, neste år. Selv om jeg selvfølgelig tror (og håper) at svigermor Astrid ikke klarer dy seg allerede i år og gir hagen vår en bitte liten makeover.
Og for å være sikre på at dere nå er så fulle av klissete søthet og lykkelighet, på samme nivå som man blir når man spiser alt for mange marshmellows, så vil jeg legge til; Tenk hvor lykkelig jeg blir når hagen er litt mer på stell og vi har fine blomster, en spiselig kjøkkenhage og et søtt drivhus å leke oss med. Når huset er pusset opp og hvitt-hvitt-hvitt i tak og på vegger, sånn at de fine møblene våre fra Home&Cottage endelig kan komme hjem til oss og lage dette huset til vårt hjem. Når vi får tømt alle kassene våre og plassert de inn i riktige skap og skuffer, sånn at vi faktisk vet hvor vaffeljernet vårt er og kan lage vafler for å lokke gode, fine mennesker innom på drop-in besøk, bare med vaffelluka. Når både Ekte Mann og undertegnede er så trygge på at ungene vet hvor grensene går ute, sånn at de kan leke og leke og leke, uten at teite foreldre skal stå småredde ved siden av for dirigere leken innenfor trygge rammer.
Og – tenk så godt det blir når vi er fullstendig på plass i vårt nyoppussede hus, når mine foreldre er på fullstendig på plass i sitt nye hus, Åse bor i StoreHytta ved siden av, tante Nanny og onkel Esten bor i toppetasjen til Ole og Ole bor med sin Sara og skjønningene Alva og Luna i resten av huset – og vi rett og slett har blitt som en gedigen sekt på toppen av Hellvik! En hel haug med Valen’er, som passer på hverandre, utfordrer hverandre i gode diskusjoner og som hjelper hverandre når det trengs.
Ja, akkurat så lykkelig kjenner jeg meg nå. Jeg vet selvfølgelig at hverdagen kommer. I morgen begynner Ekte Mannen på jobb igjen etter sin pappapermisjon og da skal jeg aktivisere tre barn hjemme, uten de normale lekene våre og uten de normale rammene. Hverdagen vår må igjen preges av rutiner, banken krever et større beløp hver måned og jeg må sette fokus på å finne DrømmeJobben. Men likevel – nå vet jeg at vi kommer til å bli lykkelige her og selv om vi ikke blir ferdige på en-to-tre, så vet jeg at vi blir det på sikt.
Og det er rett og slett en så god følelse, at jeg måtte dele den med dere. Min marshmellow.
Vil dere se noen bilder fra den nydelige søndagen? Ta en titt!
