Det var en gang en liten pike. Denne piken hadde et fint liv, med mor, far og to søte og irriterende småsøstre. Piken hadde mange venner, var skoleflink og utadvendt. Men i forhold til det annet kjønn, følte hun seg mer som den stygge andungens trivelige venninne, enn den vakre prinsessen man hører om i eventyrene, så dette med kjæresterier hadde ikke piken noe greie på. Det ble mye dagdrømming om de kjekkeste og tøffeste guttene i klassen, men merkelig nok ble alle disse guttene den unge pikens gode venner og ikke noe mer.
Etterhvert som piken ble eldre, ønsket hun å utvikle sine akademiske evner, bli kjent med et nytt miljø og finne seg selv. Det gjorde hun i Bergen. Piken ble til en ung jente som ble tryggere på seg selv, på sine styrker og svakheter og som fortsatt var utadvendt og hadde mange gode venner. Men fortsatt hadde hun lite greie på kjæresterier. Litt mindre dagdrømming, litt flere guttevenner og bittelitt uforpliktende fjasing med det motsatte kjønn, men totalt sett lite kjæresterier.
På en annen kant av landet, faktisk den kanten av landet som piken hadde forlatt for å finne seg selv i Bergen, tuslet en rolig, musikkglad og snill gutt rundt. Han hadde gått på samme ungdomsskole som piken og siden piken var bestevenninne med en jente i denne guttens klasse, så visste de navnet på hverandre, men ikke stort mer. Etterhvert kom de i samme klasse på videregående, da piken brått var blitt ung jente og gutten var blitt ung kar. De trivdes greit i hverandres selskap og den unge jenta hjalp gjerne den unge karen med fagene, prøvelesing og pugging, men det hjalp hun flere av de andre i klassen også med. En ting som den unge jenta bet seg merke i, var den unge karens gode musikksmak. Pink Floyd-plater ble lånt bort og levert tilbake, men det var også alt. Kommunikasjonen begrenset seg til i klasserommet.
Den unge jenta trivdes veldig godt i Bergen og så for seg at hun kom til å bosette seg der etter endt studie. Feriene tilbringte den unge jenta der hun hadde vokst opp, hadde en fin ekstrajobb i hovedstaden og var glad for å komme tilbake til sine venner og sin familie. I en slik ferie, en sommerferie, hadde den unge jenta lagt store planer. Hun hadde trommet sammen ti av sine venner til å dra i flokk til musikkfestivalen i Kristiansand, Quart-festivalen. Det var mange spennende band der, men det den unge jenta gledet seg mest til, var å gjøre dette sammen med vennene sine. De gode vennene.
En dag da den unge jenta skulle ta båten inn til hovedstaden for å gjøre sommerjobben sin, møter hun den unge karen hun har gått i klasse med. Det er lenge siden de har snakket sammen og sett hverandre, men de har alltid snakket så lett og greit sammen, så den unge jenta slår seg ned ved siden av han og tar følge inn til hovedstaden med den unge karen. Spørsmålet om planer for sommeren kommer opp og den unge jenta forteller om sine planer om musikkfestival i Kristiansand. Hun slenger ut av seg «Du skal ikke bli med da vel? Vi er en haug av folk, samling av litt av hvert og det er alltid plass til en til.» Den unge jenta liker å inkludere folk, men den unge jenta regnet ikke med at denne rolig og forholdsvis sjenerte unge karen skulle takke ja til tilbudet. Det er jo tross alt med mange folk han ikke kjenner og ikke kjenner han den unge jenta så godt lenger heller. Dager i samme klasserom er årevis siden.
Men den unge karen takket ja!
Den unge jenta ble litt perpleks. Ja? Selvfølgelig koselig, men hun hadde virkelig ikke forventet et ja. De kjente ikke hverandre lenger og han kjente ingen av hennes studievenner. Men ja, han takket ja. Og sånt ordner seg alltid, mente den unge piken.
Dagene mot festivalavgangen nærmet seg. Den unge karen og den unge jenta tok ofte båten sammen til jobb i hovedstaden, skravlet og gledet seg til festival. Uten at de bet seg merke det, meldte den ene etter den andre av studievennene til den unge jenta avbud. Ikke penger, feilbooket ferie, måtte jobbe og det ene med det andre. Det gikk som det ofte går i eventyr – det mest usannsynlige skjer; Da det var klart for togavgang mot Kristiansand, var det kun den unge jenta og den unge karen som skulle dra på tur.
Dette var egentlig litt krise. Venner på begge sider spøkte med at dette var planlagt, dette hadde de gjort med vilje, men både den unge jenta og den unge karen visste bedre; Dette var ikke planlagt. To mennesker som ikke kjente hverandre skulle nå på ferie med hverandre. De skulle sitte timevis på tog, sove på ett rom i et herberge og skulle bruke alle timer av døgnet sammen, i flere dager. Det var rett og slett en nerveklump i hver av de to magene – for hvordan kom dette til å gå?
Det aller første gutten merket seg med den unge jenta på togturen mot Kristiansand, var at hun likte å snakke mye i mobiltelefon. I lang tid, med mange venninner, snakket hun. Deretter oppdaget hun noen andre kjente på toget som hun også snakket med. I det hele tatt snakket denne unge jenta mye. Og ofte.
Det aller første den unge jenta merket seg med den unge gutten, da de satt der på toget, var at han ikke var så stille, tafatt og ettergivende som hun først hadde trodd. Han virket ikke spesielt glad for at hun snakket i telefon med andre og ga tydelig og litt furtent uttrykk for det – kunne det hende at han ville bli kjent, sånn på nytt?
Men så begynte det; Snakkingen. De snakket, med hverandre, i ett sett. Den unge jenta merket at hun likte denne unge karen, han hadde rett og slett potensiale til å bli verdens beste venn og hun var ganske sikker på at den unge karen likte henne godt også. De hadde en fantastisk tid på festival, gikk på konserter de følte for å gå på, satt i solen og lyttet og koste seg, gikk i byen og ting var rett og slett veldig enkelt. De likte det samme, var like gode til å inngå kompremisser og de likte begge både å lytte og snakke. De fungerte fint som festivalgjengere – sammen.
Da de kom tilbake til hjembygda fortsatte de å være sammen, gikk på turer, lekte turister i hovedstaden og snakket sammen på telefon. Lenge. Så var sommeren over og den unge jenta reiste tilbake til Bergen for å studere videre. De fortsatte å snakke sammen på telefon og var fortsatt de aller beste vennene. Helt til en god studiekompis av den unge jenta ymtet frempå; «Du tror ikke denne unge karen er forelsket i deg da?» Jenta avfeide det glatt, de var tross alt de beste vennene og med den manglende erfaringen den unge jenta hadde med kjæresterier, så var denne teorien rett og slett for vanskelig å tro på.
Men spiren til den tanken var likevel sådd i den unge jentas hjerne. Kunne det virkelig hende? Ville kanskje ikke en som bare ville være en god venn sykle ca 30 minutter for å stå å henge i 4 timer i butikken jenta jobbet i, sånn at de kunne snakke sammen mellom hver kunde? Ville ikke en som bare ville være venn invitere til piknik i Frognerparken? Ville ikke en som bare ville være venn, ringe så ofte og snakke så lenge – og være så oppmerksom, snill og interessant?
Det endte som det alltid gjør i eventyrene; Den unge jenta ble invitert med på kino av den unge karen, de satt på bakerste benk og de hadde sommerfugler i magen. Så holdt de hender, kysset og ble kjærester. Ikke sånne kjærester som er litt på og litt av og litt ferdig og litt sammen igjen, men sånne kjærester som er veldig sammen, med en gang. Så sammen at den unge jenta etter dette ikke bodde i huset til sine foreldre da hun var hjemme på ferier fra studiene sine, hun bodde sammen med sin kjære. De fant ut at man slettes ikke trengte være god på kjæresterier fra før av, man måtte ikke øve masse og man måtte slettes ikke kysse mange frosker for å finne sin prins. Noen ganger holder det rett og slett å vente på den rette, så kommer han ridende inn på …vel, en båt.
Kjæresteparet ble eldre og visere, studier ble ferdiggjort og den unge jenta flyttet tilbake til hovedstaden. Bergen var ikke like forlokkende lenger, mens å flytte sammen med sin kjære i en leid leilighet på Majorstua var desto mer forlokkende.
Det viste seg at disse to, den unge jenta og den unge karen, var en aldeles god blanding av følelser, væremåte og gemytt. Den unge jenta var aktiv, engasjert og utadvendt, mens den unge karen var roligere og mindre opptatt av å måtte være med på alt som skjedde. Jenta gjorde karen litt mer aktiv og karen gjorde jenta litt mer komfortabel med å bare være. Og slik har de det fortsatt – de gir hverandre det beste i hverandre, utfyller hverandre godt og er hverandres beste samtalepartnere.
De leide leilighet, kjøpte leilighet, solgte leilighet, kjøpte ny leilighet og skjønte stadig oftere at dette, det er noe som kommer til å vare. Livet ut. De trives så godt i hverandres selskap at de ofte ikke trengte noen andre. Ferieturer til Frankrike inneholdt mange timer på kafe, med bok, god musikk og en god kopp kaffe, de trengte ikke snakke, bare være – og ting fortsatte med å være veldig enkelt. Derfor var det helt naturlig og veldig riktig da den unge karen en vakker dag i Frankrike, på en restaurant på Champs-Élysées, spurte den unge karen om de skulle gifte seg. Den unge jenta svarte naturligvis ja. Det var i 2001 og bryllup ble planlagt til 2003.
Men der de i de skumle eventyrene møter ulike farer på sin vei i form av hekser, onde makter og stygge troll, møtte dette paret nå helt andre typer utfordringer på sin vei til rette ektefolk å regne. Som verdens beste bonus viste det seg nemlig at denne unge jenta og den unge karen hadde de aller beste genene for å lage vakre, gode, omtenksomme og snille barn. Det første av disse barna ville komme til verden i 2003 og som de fornuftige foreldrene disse nå ble, bestemte de seg for at det var viktigere med penger til å kunne kjøpe bleier til denne lille prinsen, enn til å gifte seg. Bryllupet ble utsatt og med det virket det som om kroppene deres bestemte seg for at det å få flere barn, var det aller viktigste nå. Det kom derfor enda et barn i 2005, en ny liten prins.
Så – 7. juli 2007, på bursdagen til den unge jenta som nå var mer for ung kvinne å regne, stod det bryllup. God familie og fine venner ble samlet til storslagent kalas og den unge kvinnen og den unge mannen var skjønt enige om at de hadde verdens beste dag. Faktisk så fin dag at cirka 9 måneder senere, i 2008, så det tredje og aller siste barnet dagens lys – denne gangen en liten prinsesse.
Og snipp, snapp snute – så var eventyret om denne lille, store familien, tre barn og to voksne, slettes ikke ute. De lever nå lykkelig i alle sine dager i sin BoligDrøm – tilbake på stedet hvor både en ung pike og en ung kar en gang vokste opp og der har de planer om å leve og bo veldig, veldig lenge.
——-
Epiolog: I dag har Ekte Mannen og jeg 10 års kjærestedag! 10 år… Jeg har hørt om 3 årskrise og 7 årskrise, kanskje en 10 årskrise også, men jeg vil jammen meg skryte litt av at jeg ikke har opplevd en eneste krise med denne fine, vakre og gode mannen min! Som jeg sa i min bryllupstale til han, og som verdens beste forlover nettopp siterte tilbake til meg fordi det hadde gjort så inntrykk på henne (rørt!); Jeg elsker hverdagene våre! Livet er fortsatt ganske enkelt. Greit nok så har vi ikke vunnet i Lotto enda, vi har en greit hektisk hverdag med tre små barn og vi har nok å gjøre, men jeg er rett og slett stolt av at vi likevel klarer å finne det vakre i det enkle. Tente lys på frokostbordet. En bukett med markblomster. Den store gleden i en god kopp te i en vakker kopp. Å sitte stille sammen, med hver sin bok og bare være. Det er så godt å kunne ha noen å dele disse lykkelige øyeblikkene med! Selvfølgelig er det godt å kunne dele eventuelle sorger og utfordringer også, men aller, aller mest er jeg så glad for at vi klarer å skape vår egen, enkle lykke i hverdagen vår. Jeg elsker deg herfra og til evigheten, Glenn – og jeg elsker og er stolt av alt vi har fått til sammen. Våre tre største og mest fantastiske mirakler, vårt liv og vårt hjem. Oss for alltid!
———-
Etter-epilog; Dette eventyret ble valgt ut til å være med på et fantastisk nytt prosjekt – Twitteventyret – her skal det samles inn eventyr fra enkeltpersoner i hele Twitternorge og jeg følger spent med videre på prosjektet. Mitt eventyr ble dette prosjektets første eventyr og det er jeg intet mindre enn veldig stolt av!