Nå sitter jeg her, på mitt nye, fine hobbyrom (som jeg tror det er en reell sjanse for at jeg kan bloggifisere i løpet av dagen – bare vent!), med en god kopp kaffe, tårer i øynene og gåsehud på armene. Sånn gåsehud av den gode typen, altså.
For bare noen minutter siden ringte det nemlig på døren her. Utenfor stod Aud. «Aud, hvem er det?» tenker du kanskje nå, og ja – hvem er Aud? Jeg husker henne aller først som datteren til verdens søteste gamle dame, Fru Jørgensen. Fru Jørgensen var i sin tid venninne med min bestemor og allerede der er familien Jørgensen i pluss. For dere som ikke har lest så lenge på bloggen; Jeg er stor fan av min bestemor og selv om jeg var veldig liten da hun døde, så lever minnene om henne i beste velgående (og ja, hun er representert i headeren på bloggen min også – det bitte lille kvadratiske bildet i sort/hvitt). I alle fall, denne skjønne Fru Jørgensen lever i beste velgående og av og til møter jeg henne på butikken, da ofte sammen med sin datter, Aud. Og er man vokst opp på et såpass lite sted som Nesodden er (eller i alle fall var), så er det noen ansikter man rett og slett vokser opp med. Aud er et sånt ansikt – vi hilser, skravler litt, men ut over det så kjenner jeg henne ikke veldig godt.
Allikevel ringer altså denne Aud på døren min.
Og Aud forteller… Om at Aud har vært hos frisøren for litt siden og der leste hun i KK og da så hun et navn hun syntes virket kjent og fant ut at jo, hun var vel egentlig litt nysgjerrig – hun måtte innrømme det. Så når hun kom hjem gikk hun inn på en blogg for første gang i sitt liv. På min blogg, etter en anbefaling i KK.
Historien gir deg kanskje ikke gåsehud, ikke enda, men den er langt fra ferdig. Aud forteller videre at hun leste litt bloggen min, hun kom med fine komplimenter om mine skriblerier og hun fortalte at hun så at jeg likte å pynte opp litt rundt meg. Bare der reiser mine hår seg; Så fantastisk fint om folk sitter igjen med et slikt inntrykk etter å ha lest hos meg – at jeg liker å få frem det enkle og det vakre i hverdagstingene vi har rundt oss.
Men altså – hvorfor ringte Aud på min dør for å fortelle meg dette? Jo, fordi hun var en litt impulsiv pereson, sa hun, og nå hadde hun lyst til å gi meg en gave – fordi jeg hadde så fin blogg og var så flink til å skrive. Hun har nemlig en datter som er veldig flink med hendene og som lager de nydeligste ting. Og nå hadde Aud lyst til å gi meg noe av det datteren hennes har laget, for hun tenkte at det var noe jeg kom til å sette pris på. Hvilket jeg naturligvis også gjorde!
Så ja, engler finnes virkelig!
Engler som gjør at en helt vanlig torsdag blir magisk, som gjør at min indre tro på at mennesker er gode og at mennesker bryr seg om hverandre, blir forsterket. Som gjør at jeg nok en gang får bevis på at om man våger å dele, våger å by på seg selv – så ser man at man er likere folk rundt seg enn det man tror.
Tusen takk for de nydelige englene og den fine dufteposen, Aud – men aller mest; Takk for at du tok deg tid til å svinge innom meg, fortelle meg de fine ordene og la meg vite at du leser. Det håper jeg du fortsetter med i lang, lang tid fremover også.
Jeg må rett og slett ha de fineste leserene i hele bloggverden, det er det ingen tvil om. Tusen takk for at dere kommenterer, både her, på twitter og på facebook – og nå også personlig!
(Bildene i dette innlegget viser naturligvis de nydelige tingene jeg fikk av Aud, som det da er Auds datter som har laget. To engler, en stor og en liten, i den mykeste ull og med detaljer sydd i gulltråd – og en duftpose til soverommet. De fine tingene har fått en foreløpig plass på hjertet av stål, men den bittelille engelen skal på juletreet etterhvert og de andre tingene skal nok også få sin faste plass.)