De som kjenner meg vet jeg har en forholdsvis høy grad av tannlegeskrekk. Såpass høy grad at det nok gikk 5-7 år uten at jeg gikk til tannlegen, fordi det var altfor, altfor skummelt og det var mistenkelig lett å utsette, flytte time, ikke trenge timen og så videre. En fødsel her, en fødsel der – takles på strak arm, men å gå til tannlegen…? Jeg mistenker at denne enorme frykten for arten ‘tannlege’ oppstod da jeg gikk til skoletannleger i oppveksen. Siden vi både har tannlege Røskeland og tannlege Finn Roth her på Nesodden, så skulle man tro at jeg var heldig som fikk gå til tannlege Hippe, men altså; Nei. Fæle opplevelser.
Etter et ukjent antall år uten kontakt med tannleger, oppstod det komplikasjoner som gjorde at jeg var tvunget til å revurdere denne avgjørelsen; Jeg var nødt til å besøke en av dette merkelige folkeslaget, disse menneskene som liker å grafse og klå og borre og pirke folk i tennene. Jeg ble tipset av en kollega om en fantastisk kar som var perfekt for min tannlegeangst og som sagt så gjort; Etter det første besøket var det han og meg til evig tid, ridende inn i solnedgangen, et livslangt vennskap, med tillitt, ærlighet og forholdsvis mye cash – ja, til han altså, merkverdig nok så får aldri jeg noe cash på slutten av våre møter. (Om du gjerne vil ha tips om hvem denne Drømmeprinsen er? Selvfølgelig skal du få det, goder som dette bør deles: Per Christian Prøsch, Majorstua).
I alle fall. For 3-4 uker siden oppstod det krøll i min munn igjen. Press og murring og grunn til bekymring. Min vanlige livsfilosofi ‘det ordner seg alltid’, blir gjort om til ‘det går sikkert snart over helt av seg selv’ i slike anledninger, også denne gang. Men – det gjorde det altså ikke, gikk over mener jeg. Tilslutt måtte jeg krype til korset og konsumere skumle piller som jeg er sikker på at jeg kan bli avhengig av, selv om andre sier at det ikke skal være mulig. Paracet, ja – fæle beistene. Men, da smerten vedvarte og jeg skjønte at jeg slettes ikke kunne ta disse pillene inn i evigheten, og ikke minst; Da min mor truet meg med at om det var betennelse der inne i munnen, så kunne det gå opp til hjernen, for det mente hun bestemor hadde sagt – ja, da ringte jeg til min kjære Per Christian.
«Tannlege Per Christian Prøsch har sommerlukket og er ikke tilbake før 6. august.»
Men… Hæ? Det er rett og slett ikke mulig. Riktignok opplyste damen på telefonsvareren også om tannlegens mobilnummer, som kunne ringes ved nød. Jo, dette er nød! Helt klart! For meg… – men er det strengt tatt nød for normale mennesker? Tror kanskje ikke det. «Jeg vil bare gå til deg, kjære Per Christian, kan du komme hjem fra ferien din så du får fikset litt i munnen min?» Nei, noe må man rett og slett holde seg for god til. Litt stolthet er det jo greit å besitte.
Så hva gjør man? Ringer Finn Roth eller Røskeland? Think not. Man søker på ‘tannlege’ og ‘Nesoddtangen’ og så ringer man første og beste. Og jeg hadde talen klar; «Altså, jeg vil ikke ha time eller no’, for tannlegen min er bare på ferie og jeg har ikke tenkt til å være utro, assa… Jeg vil bare ha noen råd, eller noen piller eller slikt…»
Damen var faktisk ganske trivelig, rolig og avbalansert – og ikke hysterisk, streng eller skummel. Det hjelper selvfølgelig. Hun mente jeg burde komme så hun fikk tatt en titt og det tenkte jeg kunne være greit selv også. Jeg er ikke spesielt god på selvdiagnostikk, spesielt ikke i munnregionen. Og vi avtalte jo å bare se, ikke røre. Helt naturlig det – Per Christian kunne ikke beskylde meg for å være utro av det?
Jeg dro, hun så – og så skjedde det uungåelige; Hun så meg! Hun forstod meg! «Ja, her er det ikke rart du har hatt vondt, det ser jeg jo med en gang.» Selvfølgelig måtte jeg la henne undersøke meg ytterligere, noe annet ville jo vært ufint etter den kontakten vi akkurat hadde fått. Hun tok bilder, hun pirket og undersøkte – og fant ut at dette kunne hun slettes ikke gjøre noe med, jeg måtte trekke to vidomstenner hos spesialist.
Grøss. Jeg har trukket vidomstann før, også da hos spesialist, men da var det min kjære Per Christian som henviste meg til en spesialist han visste passet perfekt for meg. Basert på vårt livslange forhold, så hadde han valgt ut herr Georg Lende, en snart pensjonert flinking av en tannlege. Og det gikk helt strålende.
Nå var det snakk om vidomstann i underkjeven pluss overkjeven og det er en kjent sak at å operere ut vidomstenner i underkjeven er et mareritt. Det sier alle. Og ikke nok med det… Jeg var henvist til en spesialist som jeg ikke kjenner og som ikke kjenner meg, av en tannlege jeg ikke kjenner og som ikke kjenner meg. Kunne det bli verre?
Ja, faktisk – det kunne det, det vet jeg jo nå. Spesialisttannlegen jeg fikk time hos på Festningen Tannklinikk, Rafael Marques da Silva, viste seg å være ytterst dyktig. Både faglig, men også til å plukke opp min tannlegeangst. Eller det vil si – det var nok ikke så veldig vanskelig å plukke opp akkurat det, for det proklamerte jeg med en gang jeg så han; «Jeg synes dette er skikkelig skummelt ‘assa!» Han fniste og smilte og lo. Han sa ‘Går det bra, Astrid?’ underveis, fortalte meg at dette skulle gå veldig bra, guidet meg gjennom hvert stikk, hvert pirk, hvert dytt – forklarte og beskrev. Og hele tiden på en rolig, veldig udramatisk måte, selv om han sa at tannen min nede var av det vanskelige slaget. Jeg satt vel i den skumleste stolen i cirka 1 time, men jeg husker jeg tenkte: «Jøss, er det over alt nå? Var det ikke verre?»
Man får jo en god del bedøvelsen under slike operasjoner og siden jeg fjernet tann både oppe og nede på samme side, så jeg ikke spesielt normal ut da jeg var ferdig. Munnen var skjev og jeg kjente at også øyekrok og nesbor på venstre side av ansiktet var bedøvet. Jeg ble sendt hjem med en ispose og nøye instruksjoner om veien videre. Selv om jeg hadde vurderte å booke inn kafebesøk eller shoppingrunder etter denne visdomstannoperasjonen, så var det nå helt utelukket og jeg trasket svimmel, ør og oppblåst ned til Aker Brygge for å vente på Nesoddbåten.
Så der sitter jeg da. Og venter. Hvorpå det kommer en søt jente med skriveblokk og en skjønn gutt med kamera, sier de kommer fra Aftenposten og lurer på om de kan få stille meg noen spørsmål. Jeg sikler og gurgler litt, i håp om at de skal bli småredde og gå videre, men de spør meg likevel noen spørsmål og venter på svar. Hjelpes. Joda, greit det – jeg kan godt uttale meg om problemene Nesoddbåten har hatt etter at Tide Sjø startet denne driften og joda, de kan selvfølgelig sitere meg på det. Om de kan ta bilde?? Hjelpes. Øh, jammen – visdomstenner? Skjev munn? For å si det sånn; Om de brukte mine kommentarer og mitt bilde, så regner jeg for guds skyld med at de photoshop’et meg drastisk! Retusjering, ja takk. Men, siden jeg ikke har Aftenposten Aften – og siden dette i så fall skulle stått i gårsdagens utgave, så regner jeg med at dette har forbigått i stillhet. Takk og lov.
For de som lurer på hvordan det går med den nyopererte nå? Forholdsvis strålende, faktisk. Har ikke erfart disse fæle smertene i større grad, jeg har klart å slurpe i meg yoghurt, suttet på brød og drukket både te og kaffe – sånn innimellom i alle fall. Jeg knasker Pinex Forte, men med stadig flere timers mellomrom mellom inntakene, så jeg velger å tolke det positivt. Akkurat nå føles det som om jeg fikk meg en på tygga av Mike Tyson i forrige uke en gang. Øm, litt sår og ganske stiv.
Men – like blid; Nå har jeg jo oppdaget at det finnes en hel verden av flinke tannleger selv utenfor min og Per Christian sin lille verden. Mon tro om det samme gjelder i Ekte Mann-bransjen?
(The cutest, colored teeth ever – is borrowed from Hscripts.com)
Comments