• Astrid Valen-Utvik

En falsk dag?

På dager som i dag deler verden seg ofte i to deler. Den ene delen er travelt opptatt med å si at denne dagen er tullete og ‘fake’ og noe amerikanerne presser på oss. Den andre halvdelen gjør stas på fedre, enten sammen med barna eller for generasjonen over. Den siste halvdelen – de som feirer farsdag på ett eller annet vis, kan nok videre deles inn i to; En halvdel gjør dette fordi de føler de må, at det forventes, som en slags plikt – selv om de egentlig synes hele dagen er noe tull. Den siste halvdelen gjør det fordi de har lyst.


Jeg vil gjerne avkrefte med en gang; det betyr ikke at vi aldri gjør stas på pappaen de andre dagene i året også – vi vet at det er da den virkelig innsatsen fortjener å belønnes. Vi kan gjøre det noen av disse dagene også – men vi synes likevel det er koselig å kunne vie en hel dag til pappa. Eller mamma, når hennes dag kommer. Vi liker å gjøre litt stas, men ikke fordi det forventes. Fordi vi synes det er hyggelig å kunne vise barna at det er koselig å gi oppmerksomhet til andre enn oss selv.


En dag handelsstanden har skapt, sier mange. Og det kan godt hende de har helt rett i det. Men vi velger helt selv om vi har lyst til å støtte handelsstanden eller ikke. Om en pappa (eller mamma på hennes dag) velger å bli skuffet fordi barna (evt den voksne) ikke kjøpte dyre, fine, fancy ting som gave til farsdagen, så vil jeg si at den pappaen definitivt ikke har fortjent en gave. Strengt tatt kjenner jeg vel ikke spesielt mange som ville blitt skuffet over slikt. Jeg kjenner flere av typen pappaer som blir rødmende, ørevarm glade fordi barna har tegnet sin fineste tegning, med hjerte rundt og skrevet ‘papa’ med sirlig skrift. Eller som har perlet sitt fineste halskjede, av strass og plastperler i skjønn forening – i grønt, rosa, svart, blått, gult og rødt. Antakelig ikke et kjede den heldige pappaen vil ta på seg i det viktigste kundemøtet den uken, men like fullt et smykke pappaen pynter hjertet sitt med.



Vi kjøper noen gaver. Eller av og til gjør vi det, for det hender at vi glemmer det eller ikke rekker det noen år. Eller at vi ikke har så mye penger akkurat da. Men i år kjøpte vi noen smågaver. Både til pappaen her i huset og pappaen i nabohuset. Men viktigst for pappaen med de tre småtrollene, var nok de fine tegningene han fikk. Og ikke minst det faktum at han fikk sove helt til kl 11. Det er ikke hverdagskost her i huset, selv om vi er heldige og har barn som klarer å se frokostbarne-tv helt av seg selv en times tid i helgene.

Så i dag stod mammaen her i huset og de tre småtrollene opp kl 8. Barna tegnet og mammaen satt på kaffe, fyrte i peisen og ikke minst; ryddet et bombet kjøkken som på merkeligvis fikk stå bombet i hele går kveld (vi bare latet som vi ikke så at det var rotete der, så vi heller kunne slappe av foran tven – fungerte rett og slett strålende!). Så når pappaen til slutt stod opp, jeg gjentar gjerne tidspunktet; kl 11!, så var det tid for frokost. Det kan kanskje ikke kalles frokost på den tiden og jeg må skynde meg å legge til at småtrollene fikk hver sin banan for å døyve sulten underveis. Men det skulle altså bli frokost.

Når man er såpass sent ute, så kan man like gjerne drøye litt til og kalle det lunsj. Og hvorfor ikke bruke ekstra lang tid på maten, ved å steke en snau million amerikanske lapper – og invitere inn naboene?


Så kl 13 spiste vi frokost; amerikanske lapper med deilig sirup, ekte sjokoladepålegg, pistasjkrem, syltetøy – og den klassiske favoritten; smør og sukker. Det var strengt tatt frokost, men vi kalte det lunsj og er veldig godt fornøyd. Mette ble vi også og det faktisk før tårnet var tomt. Derfor er det godt å vite at søster straks tar med seg familien sin og kommer på et lite besøk snart. Da satser vi på at lappene får ben å gå på…

Vi liker farsdag, vi. Og morsdag og bursdag og jul og Valentines – og alle andre dager som gir oss anledning og et lite dytt til å ta en tur ut av den vanlige hverdagen. Som gjør oss bevisste på og oppmerksomme på: har jeg husket å sette pris på de viktigste menneskene i mitt liv? Det aller beste er naturligvis om vi vet med sikkerhet at vi har gjort det, hver dag og litt til, men jeg kan bare snakke for meg selv når jeg vet inni mitt hjerte at jeg ikke er like flink hver eneste dag. At jeg i stress og hverdag og forventninger kanskje kan mase eller rope eller glemme å fortelle.

Ønsker alle som er så heldige å være far til et barn en helt vidunderlig søndag

– og jammen ønsker jeg det til alle mulige andre folk også!

Og om noen ønsker å steke lapper til et hyggelig hverdagslykkeøyeblikk, så følger oppskriften under. Disse er av den amerikanske typen, så det er lite sukker i de, de blir tykke og luftige (røren forholdsvis tykk) – og de smaker nok deilig med bacon til. I dag kjørte vi formiddagsbesøkvarianten, med festpålegget, men denne typen til kvelds med brunost tror jeg også blir formidabelt bra.


Amerikanske lapper

  1. 250 ml melk

  2. 2 ts nøytral olje

  3. 1 egg

Bland alt det våte før du fortsetter med det tørre;


  1. 2 ts sukker

  2. 250 ml mel

  3. 2 ts bakepulver

  4. 1 ts natron

  5. 1/2 ts salt

Stekes nok raskest og mest effektivt på takke, men til tross for at jeg har det, så ble det stekepanne på oss i dag. En snau cillion lapper går uansett unna i en fei når man kan kose seg med kaffe og lesing av underholdende blogger som Emmelines og Glamourbibliotekarens på iPhone ved siden av lappestekingen.

Vel bekomme!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle