Dagen i dag, totalt sett, har virkelig vært helt bisarr.
Fra å ha en fredelig og rolig frokost med få planer for dagen. En rolig start med prat rundt bordet om hvorvidt vi skulle sette bolledeigen først og så gå ut på ski, eller om vi skulle vente med boller og gå ut og la eldstemann teste skiene sine aller, aller først først. Og så deretter bake boller. Viktige avgjørelser som det.
For så å få impulsbesøk av fine folk. Fine folk hvor den yngste av de to leker fint med barna våre, mens den eldste av de skravlet med undertegnede. Skravler om ting som virkelig betyr noe, som rører hjertet og hjernen min, får meg til å tenke, føle og kjenne etter. Tenkte på hvor utrolig heldige jeg føler meg og hvor lyst jeg har til å gi noe tilbake. Gi noe til disse fine folkene som kanskje har møtt noen flere bøyger her og der i livet enn det jeg har gjort, og som trenger hjelp av folk rundt til å vite at de er viktige og fine og fullstendig gode. De også.
Videre inkludere dagen at undertegnede og fine folk på besøk sitter i stua og skravler, mens den lille prinsessen vår leker nede. Alene. Og til slutt detter hun ned fra stolen hun sitter på og slår hodet sitt. Slår hull i hodet sitt. Men ingen vet helt hvordan det skjer – for ingen var der. Og eldstegutten, eldst dog bare 6 år, påpeker; «Nå må vi passe bedre på henne, det er vår jobb!» Sier gutten, på bare 6 år. Blod ‘overalt’ og stor alarm fra undertegnede til tross; Det ser ut til å ha gått veldig bra. Heldigvis. Men eldstemann og sikkert midtimellombror ble redd. Og eldstemann sa han var redd for at hun skulle få vondt i hjertet sitt. Og dø. Sånn som bestefar fikk. Men det skjedde heldigvis ikke og enda godt fikk vi snakket litt med guttene våre før de la seg.
Det gjør noe med en mamma og se sitt lille barn ligge på magen på gulvet med blod rundt seg. Å løfte vidunderet opp, hylskrikende (heldigvis!), og ikke finne ut hvor blodet kommer fra. Heldigvis var det ikke øret, kunne jeg konstantere, for jeg har sett på mange krimserier på tv og når det kommer blod fra øret, så er det veldig, veldig alvorlig. Til slutt fant vi ut at det var fra bakhodet. Og at det slettes ikke var så ille. Det var ikke engang et sprikende kutt, mer som et skrubbsår, mente pappaen. Men pappaen var ikke den første som kom løpende. Det var mammaen. Og mammaen ble redd og lei seg og veldig, veldig bekymret. Uansett. Og selv om legevakttelefonen og mormor og morfar og pappaen og selv de to små guttene har gjort sitt til å berolige mammaen med at dette her har gått fint og alt kommer til å ordne seg veldig fint – så klarer ikke mammaen det likevel. Mammaen vil gråte litt. For det var ingen som passet på den lille prinsessen. Prinsessen som ikke engang er to år. Ingen passet på, og det kunne gått så mye, mye verre. Prinsessen skal ligge godt inntil mammaen sin i hele natt og bli vekket både en og to og tre ganger.
Til slutt i denne bisarre og rare dagen, oppdager man at sin egen blogg er nominert i en konkurranse. En Årets blogger-konkurranse arrangert av de fine jentene bak ForeldreManualen. Til og med få vite at min blogg var blitt nominert av flere til flere kategorier, så jentene bak ForeldreManualen måtte velge. Og da valgte de «Årets mest inspirerende mammablogg». En helt absurd kategori, kjennes det ut – akkurat nå. Inspirerende, jeg? Inspirerende mamma?
Jeg passet jo ikke på prinsessen min engang…