Bildene i dette innlegget er ikke relatert til innholdet på noen som helst måte. De er tatt i løpet av den helt fantastisk strålende helgen vi nettopp hadde. Men, det viser seg altså at til tross for god oppladning i løpet av helgen, så ble denne mandagen allikevel full av gruff. Bildene er tatt på en deilig pinnekjøttmiddag hos søster og svoger på lørdag og i løpet av mange koselig impulsbesøk vi fikk i går går. Det har blitt lekt og sosialisert på tvers av generasjoner, ny hjemmesydd pute har fått plass i sofaen (takk Lena!), vaffelsteking er unnegjort både en og to ganger og jeg fikk prøvd meg på surdeigbrødbaking igjen – denne gangen med et fantastisk mye bedre resultat enn sist gang (som jeg for så vidt også var fornøyd med, men nå så og smakte brødene helt fantastisk!).
Denne uken begynner med en mandag full av gruff. Det er kaldt, men er det kaldt nok eller for kaldt til at eldstemann skal på skitur med klassen? Kommer de små i barnehagen til å være ute i dag, siden det er bare minus 10, eller holder de seg inne? For så vidt hadde vi flaks med at det var for kaldt til skitur for eldstemann, for gutten har enda ikke fått nye par ski. Det står på handlelista, men foreløpig har vi ikke fått sikret oss det.
Men – til banning i kirka; Vi er ikke en vinterfamilie. Herr og fru Valen-Utvik er ikke født med ski på beina, vi kommer ikke fra vinterfamilier og vi ser ikke for oss å bli vinterfamilie med det aller første. Misforstå meg rett; Vi liker vinteren, men vi elsker den ikke. Jeg liker at det er hvitt og fint, særlig rundt juletider, og hele familien elsker å ake. Vi liker å bygge snømenn og vi liker å gå på tur. Vi tester ut ski med jevne mellomrom og har også vært innom skøyter. Vi liker å finne fine ting ute i naturen for så å bruke det til pynt eller noe annet inne. Men – vi er ikke en vinterfamilie. Det vil si at vi ikke legger ut i skisporet hver dag, hver helg. Vi er ikke på skøyteisen fra morgen til kveld, ved hver ledige sjanse. Vi reiser ikke til fjells for å styrte ned bakker, heise opp igjen og så styrte ned igjen. Vi kan gjerne ta en hyttetur på fjellet vinterstid, men igjen er det aking som gjelder – og koselige inneaktiviteter på hytta som spill og lesing.
Dette er nok det nærmeste jeg kommer å banne i kirka, å innrømme at sånn er vår familie. For nordmenn elsker jo vinteren, vi er født med ski på beina og nekter å ta de av! Vi lever og ånder for å stå på ski og utfordre oss motorisk og psykisk med skismuøringsutfordringer og hvem-hilser-på-hvem-i-skisporet problematikk. Men – ikke familien Valen-Utvik, altså.
Jeg kjenner jeg blir grinete og sur av å hele tiden skulle dyttes og tvinges i en retning jeg ikke liker. For all del, det er viktig at barna lærer å gå på ski og selv om herr og fru Valen-Utvik ikke er de råeste i skisporet, så kan det naturligvis hende at barna våre kommer til å elske det. Men det tror jeg ikke. Jeg tror man elsker det man øver på og blir god på, det man gjør gjentatte ganger og det man opplever som en naturlig del av livet. Kanskje det er fordi hverken Ekte Mannen eller jeg vokste opp i en skifamilie, at vi ikke har blitt særlig glad i vintersport selv. Og i så fall så ‘ødelegger’ vi nok våre barn også. Men så blir de vel forhåpentligvis gode på andre ting da, tenker jeg. Jeg tror de er forholdsvis rå på å være sosiale, møte mennesker, tilpasse seg situasjoner og å underholde seg selv. For denslags driver vi med i familien Valen-Utvik.
Jeg er ikke imot skisport altså. Spesielt ikke imot at andre bedriver det. Det er veldig mange som elsker ski og jeg er fullstendig klar over at det er en fin bevegelse for kroppen. Og det er viktig at barna lærer at å være i aktivitet, det er en naturlig og fin ting for kroppen. Men – kan vi lære barna dette på forskjellige måter? Er det bedre for barn å bli kjørt i fancy, veldig varme biler til og fra skolen, så lenge de tar seg en skitur i løpet av dagen? Barna våre går til og fra skole og barnehage hver dag, sånn bortsett fra prinsessa da som er så heldig at hun blir dyttet til og fra i en vogn – men dette er en tur som er frisk og fin i morgentimen. Ikke alt for lang, ca en halvtime hit og dit, men det gir oss en fin tid sammen. Vi skravler, hutrer og går. Og barna lærer at vi kjører ikke om vi ikke må. Dette er ikke ment som kritikk til foreldrene som kjører barna til skolen. Vi bor veldig nærme – og jeg skal ikke avgårde med båt for å rekke jobb etterpå. Mener bare at dette tross alt er aktivitet det også – selv om det er uten ski på beina.
Skolen legger opp til mye skigåing helt fra starten av. 1. klassinger har en fast dag hver uke hvor ungene skal være ute og gå på ski hele dagen. I denne kulden. De har en regel om at utedager avlyses ved mer enn minus 10 grader, men hvem sjekker hvilken gradestokk og hva gjelder? Jeg pakker meg inn i kåpe, skjerf, votter og vintersko når jeg selv skal ut – og jeg holder på å fryse lemmene av meg, og så skal jeg dytte min barn ut, for å være ute – en hel dag?
Og før noen har lyst til å fortelle meg at det heter ikke dårlig (eller kaldt) vær, bare dårlige klær – så ja, det er helt, forbannet rett. Det er bare det at disse klærne som da ikke er dårlige, som tåler vær og vind ned til 25 minusgrader, de koster mellom 2.500 – 3.000 kr per plagg. Bukse, jakke, ullfleece, tjukk ull og tynn ull helt innerst. Og så var det vel ullunderbukse og ullsokker og ullvanter inni tykke, vann- og vindtette gore-tex votter. Lue av ull og umulig-for-barn-å-bli-kvalt skjerf i ull. Så var det skoene… Varme, vind- og vanntette, godt grep og lette å få på. Et kinderegg.
Dette er det barna skal ha på seg. Så var det selve skiutstyret. Madshusski, bindinger og staver – og sko der også, gitt. Og så skal de vel stå på skøyter? Og teste slalåmbakken. Nevnte noen carving? Telemark? Snowbard? Monoboard?
Sukk.
Utstyr og klær kommer på mange, mange tusen kroner. Per barn. Og så må vi voksne, som også er en del av denne ikke-vinterfamilien, ha det tilsvarende utstyret – for barn som er 4-6 år gamle går ikke på lange skiturer alene. De gjør det sammen med foreldre, med kakao og appelsin i sekken. For det er sånn nordmenn er, vi elsker sånt!
En ting er at dette er utstyr og klær som koster mange penger. Det er en investering man gjør som familie, fordi man liker vinteraktiviteter så mye. Man ønsker seg klær og utstyr og kjøper det man trenger, bygger seg opp en ‘base’ av nødvendigheter og lar det gå i arv. Man kan spandere på ungene jakker og bukser til 2-3.000 kr når man vet de kommer til å bruke den hver helg resten av denne sesongen og neste og neste og neste (arv). Man kan legge ekstra kroner i godt skiutstyr, fordi man vet at dette kommer til å bli mye brukt og igjen, det arves av søsken. Vi vet ikke dette. Vi vet at vi mest sannsynlig kommer til å ta en god del aketurer om været holder seg som det gjør – men da holder vi oss nok i forholdsvis nærhet til huset, for det er garantert er noen som kommer på besøk til oss litt senere. Vi kommer til å ha kakao og appelsin i sekken vi også, men vi kommer til å spise det på en fin plass midt i akebakken – før vi tusler hjem og inn igjen til spill, besøk og middagslaging til en god hurv med folk. Ekte Mann og rattkjelke og unger som hviner av glede – det er et deilig syn for en hustrig hustru og vi koser oss lenge med disse vinterinntrykkene, men vi koser oss vel så mye med rolige inneaktiviteter foran peisen også.
Det ikke det at dette koster så mange penger, som plager meg mest. Det er det at dette påtvinges, uansett. Hørte i dag at barna i tredje klasse skulle gå på ski hver dag, etter lunsj. Noen runder rundt i skogen og så tilbake på skolebenken. Er man ikke redd for å ta vekk noe av skigleden til disse barna? Og hva skjedde med variasjon og kreativitet? Det finnes mye man kan gjøre ute og inne – som ikke betyr at barna sitter stille og slapper av. De kan gå på skøyter, bygge kreative og store borger, de kan ha sisten og de kan ake. Og sikkert mange andre ting også. Men nei, de skal gå på ski – for det er nordmenn så gode på.
Og – selv om det kanskje blir vanskelig å tro etter all denne gruffen; Jeg er egentlig ikke mest grinete på egne vegne. Ja, utstyr og klær til dette koster mange penger og med en halvering av min årsinntekt det siste året, så sitter ikke akkurat pengene løst hos oss. Men likevel – vi er ressurssterke. Vi kan finne frem penger til det beste av det beste utstyret og klærne til både oss og ungene om vi bestemmer oss for det. Og om vi ikke skulle få fatt i nok penger, så har vi en så står familie og omgangskrets at vi helt sikkert hadde fått noen til å forbarme seg over oss. Ja, så hva klager jeg for? Jeg tenker på de som er langt fra så ressurssterke som oss, jeg. Som sender ungene på skolen uten vinterbukse i det hele tatt, for selv om jeg syter av at jeg ikke vil prioritere en til 2.500 kr og heller har kjøpt en til bare 800 kr, så er det faktisk en god del familier som ikke har pengene til denslags vinterklær heller. De har kanskje funnet noen ski på loppis, men de har garantert ikke det ‘riktige’ skiutstyret til å la barna være ute i så mange kuldegrader som det er nå, i så mange timer. Da mener jeg skolen er med på å bygge oppunder forskjeller, skape skiller og tydeliggjøre at familiene har ulike ressurser tilgjengelig.
Så hva slags løsninger havner vi på da – kjøper vi inn det beste av det beste til skolegutten vår? Klart han skal få gå på ski, klart han skal lære å beherske det for sin egen motorikk sin del, men vel så mye for det sosiale sin del. Han skal få kjenne på at han kan få utvikle seg innen områder hans foreldre ikke har sterke sider – og at det er noe positivt. Så ja, han skal få ski. Han skal få ull og fleece og så får vi håpe at det gjør at den billige vinterbuksa ikke blir for kald, for de dyreste, fineste ytterplaggene – det har vi rett og slett ikke råd til nå. Ut på tur, aldri sur…