I går var det som tidligere nevnt tid for en prat med de flinke, positive miljøkommunikasjonsfolka i Loop. De hadde tatt kontakt med meg, ikke sagt veldig mye om hva slags jobb dette konkret gikk ut på – men det var likevel et helt greit utgangspunkt, spennende. Jeg synes det var veldig stas å bli kontaktet på bakgrunn av blogg og twitter og jeg synes også at det var stas å bli kontaktet i forhold til en jobb som var innenfor det som jeg nå vet at jeg drømmer om å jobbe med; kommunikasjon.
Altså.
Dette betydde at husmora skulle på vift. Rettere sagt på en intervjuprat. Ved nærmere ettertanke fant jeg ut at det var nesten 2 år siden jeg var i full jobb. 2 år! Jeg var endel sykemeldt i svangereskapet med Linnea pga kynnere, deretter var det rett i fødselspermisjon og nå permitteringen. Og på den måten forsvant 2 år som dugg for solen. Sånn går no’ dagan…
Å være utenfor arbeidslivet over tid kan helt klart være en kilde til utfordringer med å komme seg tilbake – og kanskje spesielt siden jeg ikke vil tilbake til den mest typiske jobben jeg kunne fått, men heller vil (og må) prøve noe helt nytt. Likevel; Jeg føler jeg har jobbet mer eller mindre hele tiden i løpet av disse 2 årene og da tenker jeg ikke på ‘vanlige husmorsyssler’ (selv om det selvfølgelig har blitt masse av det også). Jeg tenker på prosjektledelse ift å få flyttet en familie på 5 fra leilighet til hus, til nabohus og så tilslutt til BoligDrøm, samtidig som BoligDrøm skal pusses opp fra topp til tå og alle 5 familiemedlemmer skal sosialiseres med nærmiljø, barnehage og skole. Jeg tenker på kommunikasjonsjobben med å få informasjonsflyten i orden i basketballklubben. Jeg tenker på et veldig hemmelig, men spennende bloggprosjekt. Jeg tenker på enkelte jobbsamtaler og intervjuer innimellom. Nei, jeg føler meg definitivt ikke på utsiden av arbeidslivet og tror derfor fast på at det er fullt mulig å komme seg godt inn igjen. I tillegg til at jeg er naiv nok til å tro at jeg kan bytte bransje også.
Men.
Det er helt klart en vesensforskjell på hvordan man ser ut når man er hjemme med barna, følger de til skole og barnehage og så setter seg ned foran pcen for å få unna oppgaver på løpende bånd, fortsatt i joggebukse og go’genseren. Håret i en hestehale og slippers på beina. I forhold til hvordan man bør se ut når man skal møte folk man ikke kjenner, snakke om sine sterke og svake sider, presentere seg som en duganes person – på et jobbintervju. Da holder det ikke med slippers og joggebukse. Selv etter to år hjemme skjønner jeg såpass.
Derfor måtte denne husmora på shopping.
Det vanket både sort penbukse, nye bluser og strikkejakke. Sistnevnte var strengt tatt ikke til jobbintervjuet, men den hang der så fin og varm og skrek ‘Høst!’, så da fikk den bli med hjem. Og så vanket det et par skjerf og en ny veske. Det er lite som sier ‘jobboutfit’ for meg som skjerf og veske. Men tilbake til poenget; Det vanket også nye sko. Er man en liten pygmè på 1,67 1/2 cm som har kjøpt lange bukser fordi det er fint, så trenger man jobbintervjusko med litt høyde på. Og selv om mine Kawasakisko er fine og myke og gode, så er de alt annet enn høye. Derfor ble det nye sko. Men siden jeg allerede var på overtid shoppingmessig og siden ØkonomiSko var den nærmeste butikken, så ble det der jeg kjøpte selve Skoene Fra Helvete.
Godt mulig det faktisk ikke er Skoene Fra Helvete sin skyld. Eller vent, jo forresten, det er alltid de fra helvete sin skyld. Jeg testet skoene godt (ja, tok på både høyre og venstre fot), tråkket rundt i butikken, kjente at det klemte litt både her og der, men ikke mer enn jeg kunne leve med det. Er tross alt bare ett intervju…
Gårsdagen kom, sorte penbukse på, dressjakke og bluse, skjerf og ny veske. Og nye sko. Allerede på vei til bussen skjønte jeg hvor dette bar, men likevel – det gikk jo nesten greit? Keep walking, keep walking og for all del; aldri ta av skoene! Merkelig hvordan det føles at slike sko alltid har glemt å gjøre plass til akkurat en tå, finnes det virkelig marked for sko til folk med 4 tær? Tror ikke det.
Endel gåing for å møte venninne på lunsj og etter nevnte lunsj skjønte jeg at dette ikke gikk riktig vei. Rett inn på apoteket for å kjøpe gnagsårplaster. På med plaster, et på hver hæl, og fornøyd avgårde på intervju. Se, det er ansvarlig husmor det!
En fin prat med hyggelig og kunnskapsrik dame på Loop gikk unna i en fei og det var på tide for min del å trekke tilbake til mer landlige strøk. Lur som jeg var hadde jeg tatt med Kawasaki-skoene mine i veska (husmor på tur!) og det var o’lykke da jeg kjente at føttene mine utfoldet seg i disse myke, gode skoene, og ja, det var plass til selv den 5. tåa. Føttene mine skrek ‘TAKK!’ av full hals og jeg humpet meg ned mot Nesoddbåten med ømme, men lykkelige ben. Skoene Fra Helvete lå godt pakket inn i plastpose i vesken, men det var på hengende håret at de fikk være med hjem. Hvem vet, kan jo hende jeg mister en tå en vakker dag og da trenger denne type sko?
Vel hjemme syntes jeg det var på tide å slippe Willy fri. Eller, slippe tærne fri da – cirka det samme på dette tidspunktet. Sko av, sokker av og gnagsårplaster av. Å inni granskauen! Jammen tok jeg ikke med huden også. Skulle det vært opplyst om det på gnagsårplasteret kanskje? «Vil fjerne minst 3 hudlag, vær forberedt på noe sårhet i tiden det tar for kroppen å lage nye lag.» Det ville jeg syntes var naturlig. Særlig om man som husmor på vift i en noget stressende situasjon ikke kjenner godt nok etter akkurat hvor disse gnagsårene på hælene sitter og derfor klistrer på gnagsårplaster akkurat der det vanligvis blir gnagsår; midt på bak.
Men nei – disse Skoene Fra Helvete var faktisk luremussko. De lurte meg til å tro at om de lagde gnagsår, noe vi raskt konstanterte at de gjorde, så lagde de det på det vanligste gnagsårstedet. Og så, når du minst aner det; Vent litt, vi lager heller gnagsår på helt unaturlige steder som rundt hælen (som en donut) på det ene benet og på hver sin side av hælen på det andre benet. Sånn at hun setter gnagsårplasterets limside rett på gnagsåret. Jaaaaa, det var lurt. Sier Skoene Fra Helvete.
Så nå er alle tærne sluppet fri og lever i beste velgående – heldigvis. Hælene er det verre med. De er vonde og stive og såre, og de får meg til å se ut som en gammel kjerring på godt over 60 som er ute på sin formiddagspromenade. Og for alt jeg vet, så kan det hende jeg faktisk er godt over 60 år før jeg igjen jeg kan ta på meg noen som helst form for sko og gå på intervju igjen. Så ja, kanskje jeg er ute av arbeidslivet likevel, om man ser på det på den måten.
Hvem vil gi meg jobb med hjemmekontor?