Her sitter jeg, midt i mine husmorlige oppgaver – klesbretting, for å være eksakt. De siste dagene har vært preget av at jeg er bitt av baby-blues-basillen. Tradisjonen tro, faktisk, for det har vært sånn med alle våre tre barn. Da de har blitt noen måneder, vi har blitt kjent med de, sett at de har helt sin egen personlighet, så …PANG! Jeg blir utrolig redd for at noe skal skje de. Eller meg. Eller Glenn. Kanskje mest meg selv. At jeg skal bli syk og ikke få oppleve de vokse opp. Det er selvfølgelig ingen medisinsk grunn til at jeg tror dette, men om jeg får bittelitt vondt i en arm, så blir jeg superhypokoder og tenker det aller verste med en gang. Eller, jeg drar ikke til legen altså – jeg er ikke helt ‘der’, men jeg kjenner bare i hjerte at jeg blir veldig redd. Redd for at de må vokse opp uten enten meg eller Glenn. Redd for at noe skal skje en av de.
Men i alle fall… Nå nettopp satt jeg og kjente litt på denne «blue’en» min mens jeg brettet klær, og plutselig ble jeg akutt lykkelig! Grunnen til det, var at jeg så litt på det jeg holdt på med:
Vi har ei lita bærte som passer inn i denne bodyen her. Denne deilige ullbodyen som vi har arvet av Tiril, og som vi kler på Linnea for å passe på at den lille kroppen holder seg god og varm på ruskige høstdager. Den lille kroppen som nå har blitt så veldig aktiv. Danser rundt sin egen akse på gulvet (på ryggen, that is), griper fatt i leker og andre spennende ting rundt seg (dessverre en hybelkanin i ny og ne) og tilbyr store glis til de som måtte ønske.
Vi har en morsom, liten «mann» som passer inn i disse undikene her. Egentlig så er undiken faktisk blitt litt stor, siden rumpen hans ikke lenger er dekket av Pampers beste bleier. Undiken er et kjært klesplagg for denne lille mannen, for med en gang han kommer hjem fra barnehagen, stripper han ned til dette plagget og bedyrer for oss: «Jeg må bare lufte meg litt».
Og til sist, men slettes ikke minst – faktisk størst; Vi har en stor gutt! Med lange ben som passer perfekt inn i disse buksene. Disse buksene som jeg kjøpte rett før sommeren og som da var lange. Stemmer det virkelig at barn vokser ekstra fort om sommeren? Sikkert noe med lyset eller no’, men det stemmer i alle fall her. Denne store gutten elsker disse jeansene, pga naglene på lomma. Mon tro om onkel Cato er den store helten?
Ikke nok med det, jeg har en Mann også. En snill og god mann, som nusser meg enda jeg er i mitt blueste hjørne og bare pirker på unødvendige detaljer. Som at bussen hans er utrolig treg til å kjøre fra Nydalen og hjem. Idiotiske bussen. Det er da bare rett og rimelig at Mannen finner en bedre måte å komme seg hjem på, når bussen er så idiotisk. Og likevel nusser han. Da er det vel bare rett og rimelig at han får et bilde av favoritt-cardigan’n sin på bloggen. Enda jeg ikke akkurat er fan av dette klesplagget, faktisk så misliker jeg det sterkt. Det vel være et fint bevis på ekte kjærlighet?
Og da mangler vel bare et bilde av noe som er mitt. Valget falt på disse «sokkene» som mamma fant ved opprydning på Hellvik. Ved første øyekast ser dette kanskje ut som sexy undertøy à la min søster Jannickes, men det er det altså ikke. Dette er sokker jeg kjøpte før bryllupet vårt 07.07.07, sånn i tilfelle jeg måtte ha noe i brudeskoene. Det måtte jeg ikke, og nå er jeg slett ikke sikker på hva jeg skal gjøre med disse. Når skal jeg neste gang finne bruk for blondesokker, sånne som ikke skal synes i skoene? Første og beste som ønsker de, skal få de i posten av meg! Med merkelappen fra butikken, sånn at dere ser de ikke er brukt. Anyone? 🙂
En av mine livsfilosofier er at det ikke er noe vits i å gå og grue seg for noe man ikke kan kontrollere. Mao, om noe skulle skje med meg eller Glenn, så blir jo ikke den situasjonen noe bedre av at jeg går nå og gruer meg til det. Det blir faktisk verre av det, særlig siden det forhåpentligvis, sannsynlig, muligens, antakelig ikke skjer før om mange, mange, maaange år.
Faktisk, jeg husker før vi fikk Noah. Før vi ble gravide med Noah, men hadde veldig, veldig lyst på barn. Vi brukte over 16 mnd på å bli gravide, og i den tiden tenker man mye rart. At man ikke kan få barn, at man ønsker barn over alt på jord, at noe er galt med oss, hvordan livet skal bli med barn i heimen osv osv osv. Og en av de tingene som vi syntes var så utrolig koselig å tenke på, var at vi kanskje, hvis vi var heldige, skulle få lov til å sitte og brette sammen klesvask av små barneklær. Brette sammen i små bunker og legge på plass i skap med enda flere av disse små klærne. Det var en veldig koselig tanke, og det fikk oss til å stresse litt mindre. Om nå disse barna våre skulle komme ‘naturlig’ eller fra et annet land, så ble det uansett bretting av disse små klærne og det gledet vi oss til. Og nå er vi der. Nå bretter vi klærne. Er det rart jeg er lykkelig?
Ok, nå er det vel flere av dere som vil sende meg rekvisisjon rett inn på en mentalinstitusjon. Men det får heller være. Ærlighet varer lengst, eller hur? Og jeg er sikker på at flere har kjent litt på disse følelsen her. Kanskje ikke i forbindelse med klesvasken, men dog.