• Astrid Valen-Utvik

Akutt lykkelig i hjerterota…

Her sitter jeg, midt i mine husmorlige oppgaver – klesbretting, for å være eksakt. De siste dagene har vært preget av at jeg er bitt av baby-blues-basillen. Tradisjonen tro, faktisk, for det har vært sånn med alle våre tre barn. Da de har blitt noen måneder, vi har blitt kjent med de, sett at de har helt sin egen personlighet, så …PANG! Jeg blir utrolig redd for at noe skal skje de. Eller meg. Eller Glenn. Kanskje mest meg selv. At jeg skal bli syk og ikke få oppleve de vokse opp. Det er selvfølgelig ingen medisinsk grunn til at jeg tror dette, men om jeg får bittelitt vondt i en arm, så blir jeg superhypokoder og tenker det aller verste med en gang. Eller, jeg drar ikke til legen altså – jeg er ikke helt ‘der’, men jeg kjenner bare i hjerte at jeg blir veldig redd. Redd for at de må vokse opp uten enten meg eller Glenn. Redd for at noe skal skje en av de.

Men i alle fall… Nå nettopp satt jeg og kjente litt på denne «blue’en» min mens jeg brettet klær, og plutselig ble jeg akutt lykkelig! Grunnen til det, var at jeg så litt på det jeg holdt på med:






En av mine livsfilosofier er at det ikke er noe vits i å gå og grue seg for noe man ikke kan kontrollere. Mao, om noe skulle skje med meg eller Glenn, så blir jo ikke den situasjonen noe bedre av at jeg går og gruer meg til det. Det blir faktisk verre av det, særlig siden det forhåpentligvis, sannsynlig, muligens, antakelig ikke skjer før om mange, mange, maaange år.

Faktisk, jeg husker før vi fikk Noah. Før vi ble gravide med Noah, men hadde veldig, veldig lyst på barn. Vi brukte over 16 mnd på å bli gravide, og i den tiden tenker man mye rart. At man ikke kan få barn, at man ønsker barn over alt på jord, at noe er galt med oss, hvordan livet skal bli med barn i heimen osv osv osv. Og en av de tingene som vi syntes var så utrolig koselig å tenke på, var at vi kanskje, hvis vi var heldige, skulle få lov til å sitte og brette sammen klesvask av små barneklær. Brette sammen i små bunker og legge på plass i skap med enda flere av disse små klærne. Det var en veldig koselig tanke, og det fikk oss til å stresse litt mindre. Om nå disse barna våre skulle komme ‘naturlig’ eller fra et annet land, så ble det uansett bretting av disse små klærne og det gledet vi oss til. Og nå er vi der. Nå bretter vi klærne. Er det rart jeg er lykkelig?

Ok, nå er det vel flere av dere som vil sende meg rekvisisjon rett inn på en mentalinstitusjon. Men det får heller være. Ærlighet varer lengst, eller hur? Og jeg er sikker på at flere har kjent litt på disse følelsen her. Kanskje ikke i forbindelse med klesvasken, men dog.

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle