Tiriltoppen

Har man blitt avhengig av å skrive bloggen sin om man tenker ut stadig nye blogginnlegg i hodet og får abstinenser av å ikke få de ned på tastaturet? Mulig det, jeg innser stadig tydeligere at å skrive denne bloggen er mer enn en ‘dårlig uvane’ jeg har lagt til meg den senere tiden. Det gir meg masse, både ved å skrive ut tankeriene mine, men også ved å få kommentarer fra folk som leser, og det er nok derfor abstinensene mine kommer, tenker jeg. Jeg trenger å skrive ut litt dill og dall med ujevne mellomrom og strengt tatt så håper jeg det skal være sånn veldig, veldig lenge.

Det er så godt å ha Tiril her, midt i hverdagen vår! Familien vår er relativt sammensveiset og vi ser hverandre ofte, men det er allikevel en forskjell på måten man er med hverandre og måten man ser hverandre på, når det er 12-15 familiemedlemmer, barn og voksne, tilstede til enhvert tid – enn når man er bare noen få. Jeg liker store samlinger med folk jeg altså, fest og moro og muligheten til å ordne istand kalas – sånt liker jeg. Men samtidig ser jeg at det er mye lettere for meg å virkelig se Tiril nå, i løpet av disse par-tre dagene jeg har hatt henne her – enn det er når huset er fullt av andre mennesker også.

Jeg er virkelig fan av hverdager, det er da man er på sitt ekteste, synes jeg – og det er da man har sjans til å virkelig bli kjent med hverandre!