På vei hjem fra den kosedagen jeg skrev om i går, tuslet en fornøyd mamma og to glade gutter av tbaneperrongen og satt kursen mot Kroken. Noah var fortsatt i slag, Lukas en smule trøtt, men alle like blide. Noah bestemte seg for å leke litt, stilte seg opp foran meg på gangveien og sa: «Si koden for å komme forbi!»
Jeg fant på den beste koden jeg kunne komme på, «Noah er konge!», og ble sluppet forbi. Så var det lillebror sin tur til å møte sperringen:
«Si koden for å komme forbi!»
Lillebror svarer etter beste evne: «Koden!»
Noah fniste litt av den uforstående lillebroren og skippet videre, men litt lenger ned i gata fant han ut at han ville forklare den søte lillebroren sin hvordan dette hang sammen.
Noah: «Lukas, du skal ikke herme etter meg, men du skal si koden for å slippe forbi.» Lukas: «Koden.» Noah: «Nei, ikke sånn. Når jeg sier ‘Du må si koden for å slippe forbi’ så skal ikke du si koden, du skal si *blablabla*»
Noah var fornøyd med forklaringen sin. Noah og jeg ler godt og hjertelig av og med den lille søtingen vår og man skulle tro at det gjorde sitt til at han skjønte at noe av det han gjorde eller sa var litt snodig, men likefullt; Litt lenger ned tok Noah en ny variant av leken.
Noah: «Grynt, grynt! Si koden for å slippe inn i grisebingen.»
Her lyser Lukas opp, smiler stort, for nå har han jo endelig skjønt det: «Blablabla!»
Comments