Hva er det egentlig med meg og pepperkaker?
Jeg begynner å tro at det ikke er meningen at julen vår skal bugne over av deilige, duftende pepperkaker. Og om du, kjære leser, ikke skjønner hva jeg prater om, så vil jeg gjerne minne deg på hva som skjedde med forårets bakst av pepperkaker. Jada, de gikk rett i søpla.
Så, over til årets produksjon av pepperkaker. Jeg bruker en finfin oppskrift som min kjære svigermor har brukt i alle herrans år (ikke det at damen er ekstremt gammelt, men oppskriften er godt brukt i alle fall). Første porsjon med pepperkakedeig ble laget før juleverkstedet vi arrangerte i slutten av november og selv om deigen nok var litt for bløt og det derfor måtte knas en god del mel inn mens man jobbet med den, så smakte den godt og den ble grei å jobbe med. Likevel – porsjonen fra juleverkstedet forsvant på juleverkstedet, for å si det sånn.
I går var det derfor tid for en ny runde pepperkakebakst. Passet jo fint å kombinere tre småforkjøla unger hjemme fra skole og barnehage med baking av pepperkaker og humøret var på topp. Helt til vi smakte på deigen. Joda, her manglet sirup – og det hadde jeg vel mistenkt etter at jeg satt deigen til avkjøling. Men hvor mye har sirup å si for en pepperkakedeig, lurer du kanskje på? Jeg også, det kunne da vel ikke utgjøre den aller største forskjellen, tenkte jeg. Så vi begynte å bake. Nydelig deig å jobbe med, så ville nødig gjøre endringer på den – og ungene storkoste seg med å trykke ut grantrær, griser, menn og damer.
Allerede da det første brettet stod i ovnen, ante vi ugler i mosen. Eller det vil si – vi luktet dårlige pepperkaker lang vei. Det luktet rett og slett ikke godt! Første brettet ut av ovnen, inn med det som stod på vent – og så var det klart for smaking. Blæh. Usj. Æsj. Rett og slett forferdelig, forferdelig vondt.
Men – kan virkelig en dæsj lys sirup redde denne deigen? Er det virkelig bare det som gjør at de nå smaker og lukter helt forferdelig? Det kan virkelig ikke være så enkelt, tenkte jeg. Men joda, det var det! Jeg slumpet inn en god del sirup, knadde og klisset og dyppet i litt mel. Kjevlet ut, trykket ut og puttet inn (i ovnen).
Og vips!
Lukt og smak tilsier vanlige pepperkaker! Selv om jeg selv har den vonde, ekle smaken og lukten fortsatt i nesen og ikke klarer stole helt på smaken disse ‘nye’ pepperkakene gir meg, så sier både mann og barn at disse smaker som de vanlige pepperkakene. «De gode, hjemmelagde mamma – ikke de vonde fra ferdig deig, som vi har på skolen!» …sier den skjønn sønnen.
Så da får jeg vel bare stole på det da.
Egentlig så var det godt som det gikk, for nå har jeg jo fått masse fin julepynt! Jeg kastet naturligvis ikke de vonde og illeluktende pepperkakene. Jeg brukte den skarpeste delen på en saks til å lage hull i de, tredde fin tråd gjennom de og så skal jeg bruke de minste til å henge på juletreet tenkte jeg, mens de større hjertene skal få pryde vinduer og litt rundtomkring. Så var det heldigvis ikke forgjeves!
Men – nå er det nok pepperkaker på meg for i år. Nå er det bare å kaste seg over resten av julebaksten. Godt mulig at den jeg-klarer-ikke-stresse holdningen jeg pratet om i går, er byttet ut med en god klump med burde-jeg-ikke-speedet-opp-nå? i magen. Å invitere til jul for første gang i eget hus, har lenge stått for oss som en drøm. Når det nå er en virkelighet, så ser jeg jo at det inkluderer en god del nye oppgaver som vi ikke har måtte tenkt på da vi kom til ‘dekket bord’ hos mine foreldre eller Ekte Mannens østfoldhjem. For eksempel julevasken. Handlingen av alt man trenger til et fantastisk 1. juledagfrokost-/brunsjbord. Og masse annet.
Jeg liker virkelig alle disse oppgavene. Om det er vasking eller ordning eller pynting eller handling eller baking – jeg elsker alt dette, fordi det er så koselig å gjøre i stand for den fine familien min. Jeg har lyst til å bruke tid på dette og jeg har gledet meg til å gjøre dette. Det er bare en bitteliten strek i regningen at formen min ikke er på topp, formen til ungene ikke er på topp, så de er hjemme og gjør det litt vanskelig for meg å være en furie av energi og arbeidslyst. Likevel – jul blir det, ikke sant?
Nå er det tid for kaffekopp og julekortskriving – og det er en strålende aktivitet, for da kan jo ungene få tegne litt sammen med meg!