I kveld skulle Ekte Mannen og jeg se film. Hvilken film vi skulle se var egentlig ikke så nøye – bladde derfor tilfeldig gjennom det vi hadde. «Management» med Jennifer Aniston…? Jaja, det duger nok det, tenkte vi.
Og jammen dugde det! En film jeg ikke har hørt noe som helst om på forhånd. Filmen ble laget i 2008, men jeg har virkelig ikke fått den med meg på noe vis i filmblader eller liknende. Det er litt underlig å se film man ikke har hørt noe som helst om, for man vet ikke om man ser en thriller, drama eller komedie – selv om Jennifer Aniston i hovedrollen indikerer dårlige odds på at vi ser noe annet enn en romantisk komedie.
Denne filmen vil jeg kalle et hederlig unntak fra hennes ‘tradisjonelle’ romantisk komedie-roller, selv om det er en «han vs henne, og jo – naturligvis er det en ekstra en han til også»-plott i denne filmen. Om jeg må klassifisere den, så vil jeg kalle det en morsom dramafilm. Det var befriende å se en kar som jeg ikke har sett i hundrevis av tilsvarende filmer før, Steve Zahn. Pussig nok så jeg faktisk Steve Zahn i går, i en film jeg har sett ekstremt mange ganger før, nemlig You’ve got mail. Fantastisk film, ikke så fantastisk rolle for Steve. Men – i denne filmen her, fikk jeg virkelig sansen for Steve.
Woody Harrelson har også en liten rolle i denne filmen og han er virkelig en skuespiller jeg har utrolig sansen for. Jeg mistenker at grunnen til at jeg liker han så godt, er fordi han spilte i filmen White Men Can’t JUMP (undertegnede ble gjort oppmerksom på den pinlige skrivefeilen av søteste Tanja. Også på favorittfilmen, da gitt!). Ikke så selvforklarende den logikken der – men jeg altså har spilt basketball i mange år og dette var en av de kuleste filmene jeg visste om da jeg var i mine ungdomsår. Og dere vet hva man sier om en ungdomsforelskelse…?
Jeg vet ikke om det er fordi vi hadde null forventninger og null forestillinger om denne filmen i forkant. Om det var det at det eneste vi visste om den var at den het Management og at Jennifer Aniston spilte i den, om det var akkurat det som gjorde at våre forventninger var satt til null. Men utfallet er uansett; Vi likte den godt, faktisk både Ekte Mannen og jeg.
Det at Ekte Mannen ser en hel film gjennom, uten å sovne, et kvalitetsstempel så godt som noen Oscar – for jeg kan virkelig ikke huske sist vi startet å se på en film – og så fullførte hele filmtittingen i våken tilstand, sammen. Nesten litt rart å se han våken, etter så lang tid i filmensomhet – men veldig, veldig koselig.
Er du i humør for en film om livet, om tilfeldigheter og om naiv ærlighet? Se «Management»!