Husmora har vært ute og svingt seg!
Igjen?, vil nok noen si, mens jeg selv vil hevde det er lenge siden Husmora har vært ute på vift på denne måten. På en god, gammeldags bursdagsfest, arrangert på et utested i hovedstaden, med både mennesker man kjenner og mennesker man ikke kjenner. En fest hvor vi ble servert cava da vi kom, og om man først liker sin cava, hvorfor gå over til noe annet? Det ble en skikkelig cava-kveld – og en riktig fin en sådan.
Oppladningen til lørdagens festivitas var nok ikke verdens beste. Mer jobb enn ett menneske klarer å ta unna, en gryende forkjølelse og et humør påvirket av hormoner løpt løpsk etter noen såre meldinger hormonene ikke helt visste hvordan de skulle håndtere. Gode unnskyldninger for å avlyse stod i kø, den ene mer legitim enn den andre, og totalt sett utgjorde de en avlysningsselvfølge. Likevel – dette var ikke noe jeg hverken kunne eller ville avlyse. Vi dro. Såklart vi dro!
Og for en fest!
For en jubilant, for noen gjester og for en stemning!
♥
Jeg blir varm i hjerterota av å tenke på de fine folka vi var så heldige å få henge med i går. Det er noe eget med venner som det ofte går alt for lang tid mellom hver gang vi ser, men som det alltid – alltid! – er stas å være sammen med når vi først møtes. Mennesker som er varme, inkluderende og morsomme – og som gir en følelse av tilhørighet. Som drar hukommelsen min tilbake til studietid, bofellesskap og Det Gyldne Triangel; ruta mellom lesesal / Klubben, Rema og studenthjemmet. Mennesker som er fra en tid hvor vi kjente oss selv på en mindre fullstendig måte enn vi gjør nå, og som derfor er mennesker vi kjenner på en mer fullstendig og helhetlig måte nå. Jeg har iglet meg fast og har hengt med på ups, downs, store saker, mindre saker, tabber og suksesser …og jeg har blitt så uendelig glad i disse menneskene!
Jeg skal ikke være vanskeligere enn at jeg kan innrømme en stadig og tilbakevendende dårlig samvittighet for alle de fine folkene jeg ikke ser ofte nok. Mange av disse folkene ser jeg kanskje bare noen få ganger i året. Det er akkurat så sjeldent at jeg på usikre dager tenker at de nok ikke husker meg lenger. At vi kanskje har glidd fra hverandre? At vi har forskjellige liv? At det blir for strevsomt å holde på den gode kontakten med så mange mennesker? Men – etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg skjønt at den dårlige samvittigheten min slettes ikke handler om at andre mennesker blir snurte om jeg ikke får hengt så mye eller tatt så ofte kontakt som det jeg egentlig vil. Den handler ikke om at hverken de eller jeg glemmer. Det handler ikke om at vi ikke lenger har noe felles, bare fordi vi lever ulike liv. Min dårlige magefølelse, eventuelt samvittighet, handler såklart om min egen følelse av at jeg taper noe verdifullt fordi jeg ikke får nok påfyll fra disse fine folka! Og det igjen handler om prioriteringer. Det er disse prioriteringene jeg nå skal få gjort noe med!
Bare så det er nevnt; jeg er særs takknemlig for å ha så mange fine, kloke, inspirerende mennesker i livet mitt, og det å ikke ha nok tid til alle vennene mine, er absolutt et luksusproblem og ingenting jeg burde syte om. Likevel gjør jeg altså det. Til stadighet. Mye vil ha mer og fanden vil ha fler. Der har du meg.
Jeg vil prioritere fine folk som gir meg energi og påfyll – enten påfyllet kommer innenfor emnet fag, familie, friends eller fjas. Alt er like viktig for å få en balansert og god hverdag, etter min mening. På lørdag fikk jeg flust av påfyll på både fjas- og fagkontoen (på fagkontoen setter jeg det som har med jobb å gjøre – og jeg fikk overraskende mange, positive tilbakemeldinger på det at jeg har startet eget og at det går så bra! Det er kjekke tilbakemeldinger å få, særlig ettersom meldingene kom fra dyktige, kunnskapsrike folk innenfor ‘skikkelige’ yrker!).
I tillegg til dette fikk jeg godt med påfyll på kontoen for fine ord og gode klemmer. Denslags påfyll kimses ikke av og skal trekkes frem igjen når det minst ventes – og når det trengs som mest. Både EkteMannen og jeg fikk påfyll på kontoen for ting-som-ikke-har-med-jobb-eller-familie-å-gjøre, og det var definitivt noe vi begge trengte. Vi er heldig stilt på barnevaktfronten (ved at vi har sikret oss Verdens Vakreste og Beste Menneske som Fast Barnevakt), så hvorfor kommer vi oss ikke ut på slike sosiale, ikke-faglige ting oftere? Hvorfor prioriterer vi det ikke? Fordi det alltid er så mye annet som prioriteres høyere. Enten det er familie, jobb, hus eller venner som er nærmere i forhold til den geografiske bekvemmelighetsskalaen. Men nå er det nok. Nå skal vi prioritere anderledes.
Jeg er rett og slett vanvittig takknemlig.
Jeg er takknemlig for at jeg har så mange fine folk i livet mitt. At jeg har verdens beste EkteMann som blir med meg på slike fester som på lørdag – enda han aldri klarer å venne seg til lydnivået på utesteder, slik at han knapt hører seg selv tenke og langt mindre hører hva folk sier til han. Jeg er takknemlig for at jeg fikk møtt mennesker jeg definerer som kjær utvidet familie. At jeg møtte mange gode venner, noen nye bekjentskaper …og til og med; at jeg møtte en av denne bloggens lesere ‘in real life’! Å møte nye mennesker synes jeg generelt sett alltid er gøy, men å møte noen som har lest mine skriblerier i lang tid og som jeg derfor på virituelt vis har en relasjon til – det er gøy, spennende, skummelt og veldig hygggelig – alt på samme tid. Jeg er så takknemlig for at jeg ble invitert på akkurat denne festen, at jeg fikk kost og klemt mye på jublianten og fortalt han hvor glad jeg er i akkurat han! Jeg er takknemlig for at både jubilanten og Husmora begge var passe cavabedugget og dermed fikk lirt av oss fine ord og en gjensidig avtale om å være flinkere til å ta oss tid til å henge mer sammen. Jeg er takknemlig for alle de andre som også kom på festen – for å gi den fine jublianten akkurat så perfekt og fin feiring som han fortjener. Det gjør rett og slett godt for mitt hjerte når jeg ser jublilanten skinne from-head-to-toe, gå fra kos og gratulasjon til kos og gratulasjon kvelden gjennom – og gå rundt hele kvelden med et lykkelig glis klistret i ansiktet. Han fikk den fine kvelden han fortjener!
Nå skal jeg finne en dato i kalenderen min.
Den skal jeg holde av til «Sosialt lag med fine folk»
– og så skal jeg invitere, ordne og fikse, og ikke minst;
krysse fingrene for at så mange som mulig av de fine folkene kommer!
Note to self;
Bruk mest mulig tid på å henge med fine folk!
♥
Fotnote; Når Husmora først er ute og svinger seg med folk som er vant til å svinge seg både en, to og tre ganger i uken til vanlig, da er det klart det er kort vei til kategorien «Husmor gjør ting hun ikke kan». Å gå på hæler som er ca 1,5 cm høye (lave?), er en av tingene Husmora egentlig ikke kan. Å ikle seg fancy antrekk med matchende liten clutchveske, er også ting Husmora ikke kan. Og ikke gjør. Den store, deilige, fullstappende veskeposen var den heldige utvalgte også denne kvelden. Men kanskje viktigst denne kvelden; det var mye av «Husmora prater om ting hun ikke har greie på». En del av festens yngre deltakere framtvang akutt morsfølelse hos meg, men her innrømmer jeg at jeg nok uttalte meg mot bedre vitende. Mote er et tema jeg burde være bannlyst fra å uttale meg om, likevel klarte jeg ikke la være. Moten tilsier tydeligvis at det er finest å gå på festivitas med en litt lang (strengt tatt ikke noe som helst lang i det hele tatt) genser, dog uten bukse. Jeg, som selvhevdet mor for disse unge jentene, bekymret for potensiell urinveisinfeksjon. Tross alt, det er viktig å holde helligdommen lun og varm, og hun bør ikke utsettes for trekk. Jeg brukte også noen kalorier på å bekymre meg for om de hadde gode nok leddbånd i anklene til å holde de milelange, bare, nakne bena sine trygge og ikke utsatt for ankelbrudd. De så nydelige ut der de spankulerte rundt på sko festet på asiatiske spisepinner av noen stiletthæler, men noe så tynt og så høyt, det tilsier også høy fare for ankelbrudd.
Så dette uttalte jeg meg om, selv om jeg helt klart ikke burde gjøre det. For hva vet vel jeg om mote? Jeg ankom festen med sokker i halvåpne sandaler, en komfortabel, men ikke spesielt fresh sort bukse og en lang topp med nagler i. Nagler av typen sånne hull med en liten jernring rundt – hvorpå spørsmålet om hvorvidt min topp tidligere hadde vært gardiner, var fullstendig berettighet.
Jeg håper i hvert fall helt genuint og ekte at alle disse skjøre, nydelige jentene kom seg trygt hjem på lørdag – for det fantes nok gentlemenn på denne festen til at hver og en av disse jentene burde få sin egen anstand med seg hjem. Nå er det nok med utrygge Oslo-gater!
Alle foto: GlennVU