• Astrid Valen-Utvik

For en deilig dag!

Ute er himmelen blå, sola skinner (noe som gjør at ALT støv synes, men bortsett fra det er alt bra 😉 …), Lukas sover godt i vogna si, jeg er på kaffekopp nr 4 for dagen (kaffe laget på vår nydelige, nyinnkjøpte Moccamaster – en investering i perfekt kaffe, hver gang!) og jeg sitter her og skriver tullball i bloggen vår.

Det er så mye fornuftig jeg burde ha gjort. Sånne husmorting som bretting av rene klær, støvsuging, strikking av lapper til lappeteppet jeg lager til Lukas, rydding av leilighet, forberede middag og vasking av vinduer (ref alt synes pga sola!). Men jeg bruker altså tiden til å surfe på nettet, lese aviser og skrive i bloggen vår. Og normalt ville jeg ikke hatt noe glede av å hoppe over alle disse husmoroppgavene, for jeg ville irritert meg over at det ikke ble gjort – og jeg ville hatt dårlig samvittighet. Men ikke i dag. I dag har jeg bestemt meg for å bare nyte denne deilige dagen.

Jeg er så utrolig heldig at jeg har en samboer som kommer til å si «Så godt at du har hatt en avslappende og deilig dag! Husmoroppgavene kan vi dele når jeg kommer hjem, eller rett og slett være crazy og utsette de til senere, mye senere.» Han synes det er koselig at jeg koser meg, og er ikke typen som krever middag på bordet når han kommer hjem fra jobben. Det finnes kanskje ikke mange av den typen mannfolk lenger, som bare forventer og krever? Jeg er i alle fall veldig glad jeg ikke har en sånn en, uansett. Det gjør det mye koseligere å faktisk ha middagen klar når han kommer hjem. Jeg har jo stort sett tid til det, siden jeg tusler hjemme her i min mammapermisjon. I dag blir det kokt torsk og poteter til og med! Imponert?

Jeg føler jeg går rundt med et litt sånn forundret, fårete glis om dagen… Det har slått både meg og Glenn ofte i det siste, at vi har vært så utrolig, fantastisk heldige! Vi har virkelig ingenting å klage på. Selvfølgelig blir vi sliten og lei og alt det der, men hvis man tar bare et bittelite skritt til siden – så ser man det jo… Vi har fått de to beste guttene i verden! Helt utrolig… Snille og gode, søte og morsomme, og med gode sovehjerter så mor & far får hentet inn igjen litt energi. Hvordan har vi gjort oss fortjent til denne lykken? Det er virkelig overveldende noen ganger…

Vi har selvfølgelig innslag av sjalu storebror, en vond mage på lillebror, litt lite penger en måned og for lite kjærestepartid. Men hva er dette for slags utfordringer? Dette er jo bare ting som vi skal igjennom, som lærer oss enda litt mer om hva vi bør prioritere og hvordan vi må organisere oss for å gjøre alle mest mulig fornøyd. At dette er våre største utfordringer, gjør virkelig at man blir litt satt ut noen ganger. Vi har vært så utrolig, utrolig heldige… Vi trives godt i leiligheten vår, har penger så vi klarer oss hver måned, har masse familie & venner som stiller opp for oss – og som sagt, har verdens beste gutter. Vi føler oss som en ganske harmonisk og sammensveiset familie, et lite team. Vi gleder oss til alt det hyggelige og morsomme vi 4 skal få oppleve sammen i fremtiden. Små bilturer til besteforeldre (eller kanskje en ferie nordover?), oppdagelsesturer i nabolaget, leking på lekeplassen, middager med gode venner…

For øyeblikket lurer vi på om å søke om 80% stilling for Glenn, med 20% småbarnspermisjon – sånn at vi får litt mer ut av hverdagene. Det er tross alt flest av hverdagene i året, og vi merket veldig stor forskjell på oss selv og særlig på Noah den uken som var, da jeg var syk og Glenn jobbet 80%. Vi fikk så mye mer tid. Til å leke med Noah, lage skikkelig middag, slappe av og kose oss. Det blir selvfølgelig endel mindre kroner hver måned, og vi har ikke akkurat flust igjen på slutten av hver måned (hvis noe i det hele tatt – hehe), men for øyeblikket føler vi at det er verdt det. En liten investering i familielivet… Nyte denne tiden hvor gutta er såpass små best mulig. Vi får se hva som skjer… Går jo an å prøve det noen måneder, og så gå tilbake til 100% hvis det ikke skulle ordne seg.

En ting er forresten litt ‘negativt’… Når man har det sånn som vi har det nå, så er jaggu fallhøyden stor! Det er skummelt å tenke på alt man har, for da har man jo virkelig så mye å miste… Merker at etter jeg har fått barn, så tenker jeg mye mer på døden, sykdom og slike ting. At jeg eller Glenn skal bli skikkelig syke. Eller guttene våre. At vi ikke skal få oppleve å se de vokse opp, se de få oppfylt sine drømmer. At de ikke skal få ha oss rundt seg lenge nok. Så trist at det ikke går an å tenke på engang! MEN; Jeg har bestemt meg for at det har med holdning å gjøre. Hvis noe sånt ligger i vår fremtid, så gjør det det. Da er det fordi vår familie er en familie som kan takle noe sånt – og da skal vi i alle fall passe på å nyte hver dag og hvert øyeblikk i nåtiden. Nåtiden er jo det eneste vi vet noe om – og det man ikke vet, har man ikke vondt av! 🙂

Hmmm… Dette ble en rar post på bloggen min, merker jeg! Jaja – dette moodet var det jeg var i i dag, og da ble det sånn. Noen rare tanker fra en som har fått i seg litt vel mye koffein før kl 13 en formiddag, skildret fra en leilighet med alt for mye støv virvlende rundt!

Salut!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.