• Astrid Valen-Utvik

Down town Oslo by night

Så er det igjen bevist; Jeg er ‘en av de gamle’. Ikke gammel som i pensjonist, naturligvis. Heller ikke gammel som i godt erfaren bedriftsleder med enorm fartstid og dyp respekt i de riktige miljøene. Bare rett og slett gammel i forhold til alle andre som befinner seg ute på byen en fredagskveld.

I går skulle vi feire min kjære Piamia. Hun har et yrke hvor hun jobber med noe utrolig uforståelig, noe forskningsgreier på noen sånne derre celletingester …og nå har hun fått en artikkel om arbeidet sitt publisert! Dette er stort og absolutt en grunn til å feire. Vi bestemte oss derfor for å ta med søster Marianne og legge ut på tokt på bytur. Klokken 19 skulle ferden gå down town Oslo by night.

Klokken halv syv skjønte Marianne og jeg at vi kanskje måtte gjøre noe med utseende vårt før vi var klare for bytur. Det trengs en god del sparkel, parfyme, hårspray og diverse farger for å få to gustne husmødre klare for bytur. Klær måtte så klart skiftes da jeg innbilder meg at snørrflekker og middagsrester ikke er spesielt sjarmerende å ta med seg ut. Vi hadde en fnisesession på badet vårt, med enorme mengder (stadig ubrukt) sminke til rådighet og på en halvtime var forvandlingen skjedd; To gustne husmødre var blitt til to gustne husmødre med oransje ansiktsfarge (Marianne), fancy just-out–of-bed-look på håret (er så kjekk å få til; masse guffe i håret og så lage floker) og sjarmerende eplekinn (Astrid: bollekinn med rødfarge). Vi fant ut at bedre blir det ikke …i alle fall ikke uten å innkalle forsterkninger og Extreme Makeover – Face Edition.

Vi var først innom Bagel and Juice i Vika som har startet med et Night-konsept med enkle tapasretter og alkoholservering. Jeg syntes maten var helt ok, men selskapet og rødvinen var fantastisk! Vi la et godt grunnlag for videre byvandring, vi fniste og diskuterte viktige samfunnsproblemer, som merkelig nok dreide seg om temaer som innredning & oppussing, barnehage, middagstips og nye tv-program. Du skulle vært der.

Turen videre gikk til TGI Fridays ved Saga kino, hvor Pia hadde et sterkt ønske om å gifte seg med et par nydelige Strawberry Daquiries. Vi fant et bord innerst i hjørnet og det var egentlig da det slo oss med kraftigst styrke; Vi har blitt ‘de gamle’. Nå kan det hende noen av dere tenker at dette er flåsete sagt, at så unge, flotte jenter som oss langt fra kan ha blitt ‘de gamle’. Kjære gud, jeg ber om at i alle fall noen av dere tenker dette. Men, det er ikke flåsete, det er helt dead on, helt midt i blinken, spikeren på hodet.

  1. Vi kommenterte at bordene var unaturlig høye og sofaen veldig lav og hvordan skulle vi sitte naturlig i slikt møblement og hvordan i alle dager skulle vi drikke av disse store glassene med de lange sugerørene, uten å se ut som vi var 3 år?

  2. Vi syntes jentene på dansegulvet danset utrolig rart. Det er vel det mest definitive tegnet på at vi er gamle, når vi synes de på dansegulvet danser rart og bruker unødvendig mye armbevegelser. Og burde de ikke synes det er pinlig at det kun er de to på dansegulvet?

  3. Vi fikk besøk på nabobordet av tre skjønne gutter fra Holmlia; Politimannen, Snekkeren og Elektrikeren. Bare det at vi syntes de var ‘skjønne’ og ikke kjekke, tøffe eller barske, var nok til at vi skjønte at vi var ‘de gamle’. Det hjalp nok heller ikke at de omtalte oss som ‘damene’. Damene??? Jente er en ting, greit at vi ikke er småjenter, den skjønner jeg. Kvinner hadde også vært ok, kvinner er jo helt fint. Men damer? I mitt hode er det hakket før kjerring.

  4. Vi syntes disse tre skjønningene var utrolig unge, vi tippet på cirka 25 (og hadde rett i det!), men vi så jo straks at det var aldersgruppen deres som var representativ på utestedet der og ikke vår.

  5. Etterhvert dukket det opp to småjenter ved bordet deres og vips, så var vi gamle damene glemt. En årsak til dette var nok de minimale «kjolene» de hadde på seg, det blonde håret og det at de knappest var fylt 20 år.

Vi skjønte selvfølgelig at det var en slags jeger vs bytte på gang her og at de minimale kjolene skulle virke som et slags agn. For å si det slik, det agnet fungerte helt fint for disse tre skjønningene som vi tidligere hadde hatt ved bordet vårt. Til oss sa derimot disse minimale kjolene noe helt annet; De vekket morsfølelsen vår, de fikk oss til å bekymre oss for om de kom til å bli syke (en ting er forkjølelse, men det blir jo veldig easy access for trekk visse plasser i slike antrekk? Trekk gir fort urinveisinfeksjon, det vet vi jo.) og vi fikk lyst til å holde rundt de, synge en go‘nattasang og så få de i seng. Altså, guttene ville nok ha de til sengs, mens vi ville få de i seng. Mye statement i slike minimale kjoler som dere skjønner, men jeg er usikker på om jentene er klar over statementet det gir til andre enn unge gutter.

I alle fall; Guttene koste seg med byttet sitt, vi drakk en drink eller to til og storkoste oss med å fnise over disse nymotens dansebevegelsene. Vi kommenterte at musikken de spilte var sooo 1999 (hallo, Mambo nr 5?) og fniste over våre bekymringer for skallebank neste morgen. Etterhvert så vi oss fornøyd med kvelden, vi hadde tross alt vært ute til etter midnatt (0030) selv om vi var sikre på at vi skulle klappe sammen og vært hjemme i 22-tiden. Vi trasket ut i natten med øynene på jakt etter ledige taxier, men her kommer jo en fordel med å være gamlis på byen; Vi drar hjem før taxikøene begynner og kan velge og vrake i taxier. Søster Marianne hadde hørt rykter om at Taxi 2 var mye dyrere enn Oslo Taxi, så da ventet vi selvfølgelig pent til den første taxien i køen var blitt tatt, sånn at vi fikk den rimeligste varianten. Er ikke det gamlistenkning, så vet ikke jeg!

Forresten, mens vi stod der og ventet på vår taxi, observerte vi en gjeng med ungdommer (!). Så plutselig, men som i sakte film, så vi en av de falle stygt i asfalten. Han fikk seg et fælt kutt over øyet og Pia sa sporenstreks; «Astrid, du har vel plaster i veska di?»

Ja, for det er jo sånt erfarne husmødre alltid har med på tur, ikke sant?

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.