Dette innlegget er opprinnelig delt på bloggen jeg skriver på min firmaside, VU, hvor temaene er sosiale medier og kommunikasjon. Ettersom jeg vet mange av mine lesere på denne bloggen er opptatt av dette, publiserer jeg dette innlegget her også.
Bildet er tatt av Marco Belluccini, delt med Creative Commons
Blogging og andre sosiale medier omtales stadig oftere i de tradisjonelle mediene. Bloggere intervjues, statistikk og rapporter tas frem og presenteres for å illustrere viktige debattpoeng – og kronikker skrives. Den siste tiden er det spesielt to kronikker og kommentarene rundt disse som har fått meg til å tenke.
Hvor mange verdener lever vi i og hvilke sett regler gjelder for hvilken verden?
En av de to sakene dreier seg om Emilie Nereng. Bloggeren VOE skrev et innlegg på sin egen blogg, Norges mest leste, at hun ikke ville blogge mer. At hun hadde opplevd mye fint og fått gjøre mye gøy på grunn av bloggen sin, men at hun nå var lei av baksiden av medaljen. En bakside dekket av jantelov, stygge kommentarer og misunnelse. Hennes beslutning om å legge ned bloggen førte til at mange følte behov for å mene mye. Noen mente hun gjorde dette som et PR-fremstøt for å få en kick-start på sin karriere som popartist, mens en annen vinkling var at dette er en kjønnsgreie; Emilie hadde blitt utsatt for Den Store Forskjellsbehandling Av Kjønnene – for hadde dette skjedd om hun var en gutt? Andre nevnte forslag om nødvendige regelplakater og teknologiske endringer for hvordan man skulle få lov til å kommentere i hverandres blogger. Og helt andre lurte på hvorfor det at en blogger slutter å blogge er nyheter i det hele tatt.
I den andre aktuelle saken har kronikkforfatteren lyst til å gi oss en liten wake-up-call. For nå lever vi da livene våre mer online enn offline, gjør vi ikke? Kjenner vi vennene våre sånn som vi burde, annet enn via Facebook – om vi kjenner etter helt på ordentlig? Velger vi bort aktivteter i den virkelige, ekte og ordentlige verden, for å bruke mer tid å den uvirkelige? Er det ikke på tide å lese en bok, klatre i trærne og virkelig være nær menneskene vi er glad i, fremfor å være liksomnær mennesker vi ikke engang kjenner spesielt godt?
For meg handler disse kronikkene om mye av det samme.
Det er lov bruke hodet.
Handler saken om VOE om at jenter ikke betyr like mye som gutter? At jenters stemmer må prestere på en annen måte enn hva som kreves av gutter? Eller om at vi trenger en bloggplakat eller strenge lover for hvordan man skal håndheve bloggverden? Skal man ha lov til å legge igjen stygge, anonyme kommentarer eller skal man tvinge alle inn i et format som krever at man ikke kan være anonym, at man må signere med full navn? Og i så fall, kan man legge inn anonyme kommentarer hos gutter, som tross alt er litt tøffere og ikke begynner å gråte så lett?
Dette burde være enkelt.
Gutt eller jente. Rosablogger, teknoblogger, samfunnsborger, hverdagsblogger, mammablogger, fotoblogger, interiørblogger eller alt-mulig-blogger. Ung, gammel eller midt i mellom. Vi må da alle klare å oppføre oss skikkelig! Om alle oppfører seg som folk, tror jeg regeltvang, kjønnsforskjeller eller andre faktorer spiller en mye mindre rolle. Kanskje trenger vi noen triks og litt hjelp på veien for å lære oss hvordan folk kan og bør oppføre seg, men er det ikke sånn uansett hvilken arena vi vokser opp på? At ved bytte av miljø, så tvinges vi til å lære noe om spillereglene i miljøet vi ønsker oss inn i? Selv for oss som vokste opp uten Facebook og internett som en så integrert del av hverdagen vår, tror jeg hadde en virkeligheten som i prinsippet likevel var veldig lik den som ungdommene som vokser opp nå har. Det var De Kule, De Nerdete, De Strebete og Røkla I Midten. Det var jantelov, misunnelse og stygge kommentarer. Og så måtte vi lære, ofte the hard way; «Jeg ble rett og slett veldig lei meg når jeg hørte at jentene i klassen hadde baksnakket meg.» Etterhvert utviklet empatien vår seg og vi klarte stadig bedre å sette oss inn i andre menneskers situasjon. Vi skjønte at vi selv ikke hadde likt om noen oppførte seg slik ovenfor oss og vi lærte at vi ikke kan oppføre oss slik lenger. Vi lærte å oppføre oss som folk. Etterhvert.
Såklart er verden anderledes for ungdom som vokser opp i dag. De har sjanse til å legge ut anonyme kommentarer på blogger hvor de kan spre edder og galle uten at noen vet hvem de er. Men ærlig talt – hvor lenge varer denne fasen? Hvor lang tid tar det før hver ‘anonyme’ kommentar kan spores direkte tilbake til den konkrete maskinen den ble skrevet på? Dette har vært mulig på mange bloggplattformer allerede og snart gjelder dette nok alle plattformene. Og – straks ungdommene lærer at de slettes ikke er så anonyme som de tror, så kommer den oppdragende effekten; «Hva, ble hun så lei seg? Jammen, er hun ikke superpopulær, pen og vellykket? Ingenting går vel inn på henne?» eller den enda mer heavy varianten; «Hva, ønsket han å ta sitt eget liv? Bare på grunn av at jeg kødda og skrev han var homo på hvert innlegg han la ut på bloggen sin – 10 måneder i strekk?» Noen tekniske funksjoner, litt mer modning – så tror jeg vi alle modens med teknologien. Vi lærer å oppføre oss som folk, selv om det er på nett.
Hvert bloggmiljø har sine helter, sine strebere og sine wannabes. De har noen de ser opp til på grunn av integritet, kreativitet eller utholdenhet. Og så har de andre som de ikke liker like godt, av ulike årsaker. Liker ikke temavalgene, skrivemåten, innholdet, utseende eller fargevalget. Uansett; Om det er noe vi ikke liker – så er det ingen som tvinger oss til å fortsatt lese videre. Vi har valgfriheten til å gå videre. Heldigvis. Vi har muligheten til å finne blogger som vi liker bedre, som vi lar oss inspirere av, glede av eller utfordre av. Og det er vel noe av det aller, aller beste med mulighetene internett og sosiale medier gir; Alle har muligheten til å finne ‘sin gjeng’, de menneskene som er opptatt av akkurat det samme som en selv og som forstår en på en helt annen måte enn man noen gang kan forvente av ens tilfeldig valgte klassekamerater, kollegaer eller nærmeste naboer. Internett gir oss alle gode muligheter til å få aksept for akkurat den vi er og akkurat det vi er opptatt av. Det eneste som kreves av hver og en av oss, er at vi oppfører oss ordentlig. At vår søken på vår egen gruppen av folk gjøres på en sånn måte at vi ikke tråkker ned på de gruppene vi kommer over på vår vei som vi ikke føler oss hjemme med. Da går vi videre, søker videre, men vi oppfører oss som folk underveis.
Akkurat på sammen måte som vi ville gjort om vi havnet på en fest med mennesker som vi raskt så ikke var den type mennesker vi hadde lyst til å feste med akkurat den kvelden. Kanskje en annen kveld, et annet år, men ikke akkurat nå. Om man har lyst til å drikke champagne og disktuere opera, går man ikke til en fotballpub som skal vise Championsleaguefinalen på storskjerm. Men – om man så forviller seg inn dit, alle kan vi vel gå oss vill og gjøre en liten glipp av og til – så skriker vi da vel ikke «Jævla tapere, fotball er en sport for idioter! Dessuten er dere stygge i de latterlige fotballdraktene deres!» før vi løper videre til stedet vi har lyst til å være for kvelden. Vi ser at stedet ikke var et rolig sted for de dype konversasjonene, snur og lukker døren forsiktig etter oss. Vi oppfører oss som folk.
For vi lever da virkelig ikke i flere verdener enn én?
Jeg mener at jo fortere vi forstår at det ikke er noe skarpt skille mellom den virkelige verden og den virituelle, jo bedre er det. Da forstår vi at ting jeg gjør mot naboen min, mot kollegaen min, mot foreldrene i klassen til barna mine – det kan få konsekvenser for relasjoner jeg har eller kan få senere. Akkurat på samme måte som at vi etterhvert bør forstå at om jeg bruker tid på å anonymt slenge stygge kommentarer på alle de bloggene jeg ikke kan fordra (men som jeg likevel er innom og besøker, om så bare for å kunne slenge de nevnte stygge kommentarene), så kan dette være relsjoner som biter meg i rumpa ved neste korsvei. At den som skrev den styggeste kommentaren til VOE i 6 måneder i strekk, plutselig havner i en familiemiddag hjemme hos Emilie, skal man ikke se bort ifra. Verden er akkurat så liten. Eller at man havner i samme klasse, blir naboer eller etterhvert skal søke jobb hos den man før følte seg så enormt distansert fra.
Jeg tror ikke at man velger mellom en virituell verden og ‘den ordentlige’ verden. Jeg tror man trenger en balanse i livet sitt. Punktum. Mange bruker i overkant mye tid på internett, det er det liten tvil om. Men dette er negativt på samme måte som alle andre ting som blir overdrevet og ekstreme. For mye tid på shopping. Til å se på tv. Til å være alene hjemme, murt inne. Til å trene. Til å feste og være på byen. Til hva som helst. Mange mennesker er ekstreme og fanatiske og det tror jeg ikke er sunt, uansett hva det er de er fanatiske med eller om. Om man klarer å ha den nødvendige balansen i livet sitt, tror jeg det er det beste for alle parter.
Om man har en Facebookprofil og bruker mye av sin tid til å snakke med venner og kjente der, mener jeg det ikke nødvendigvis betyr at man er mindre sosial i livet utenfor datamaskinen. Kanskje tvert imot? Jeg kan være enig med kronikkforfatteren i det faktum at jeg har blitt dårligere på å lese bøker etter at jeg har stadig flere teknologiske verktøy som jeg med enkelhet kan bruke. Men – det er ikke Facebook som tvinger meg ikke til å legge vekk bøkene. Det gjør heller ikke bloggene, twitter eller andre ting jeg gjør på macen. Det er jeg selv som prioriterer slik og jeg kan også velge å prioritere anderledes.
Kronikkforfatteren hevder at Facebook har gjort han blind. At han, etter å ikke hatt Facebookkonto i 12 dager, nå kan se ting han ikke tidligere så. Han kan se pene bygninger i byen, han kan høre hvor herlig barnelatter klinger og han kan se hvor fascinerende dyr kan være. Virkelig? Jeg er nok også det han defininerte seg selv som, en storforbruker av Facebook, og jeg er temmelig sikker på at jeg får med meg disse tingene hver eneste dag. For egen del så er jeg ganske sikker på at bloggingen og det å dele og få respons på historier og bilder, har gjort meg mer oppmerksom på å se etter de små hveredagslykkeøyeblikkene. Fordi jeg ser at det kan inspirere andre, det er lærerikt for egen del og det er positivt for folkene rundt meg. Og – etter bilder som lastes opp på blogger og facebook å dømme, så er jeg overbevist om at dette gjelder veldig mange fler enn kun meg selv. Det deles hverdagsøyeblikk, fin natur, morsomme salgsplakater og mye, mye mer. Travle mennesker stopper opp, ser og deler – og på den måten får flere oppleve deres opplevelse. Det å bruke sosiale medier, lære hvilke nye muligheter disse mediene har for oss og det å kunne lære å kommunisere med både nære venner og familie, venner, bekjente og ukjente – det tror jeg kan være en berikelse for oss som mennesker. Og når mange mennesker deler, betyr ikke det at mer informasjon gjøres tilgjengelig for flere? Igjen, for egen del har jeg lært mye om mang via alt som er delt gjennom facebook, twitter og blogger – som jeg er overbevist om at jeg ellers aldri ville plukket opp og fått med meg. (Nina Nordbø skriver godt om delekulturen på bloggen sin i dag).
Etter min mening er dette så enkelt som at vi burde klare å oppføre oss som folk uansett hvor vi er i verden. Om det er på nett eller i skolegården, om det er privat eller profesjonelt, om det er personlig eller anonymt – vi er nødt til å bruke hodet, tenke gjennom hvordan våre meninger, oppførsel og kommentarer vil påvirke andre mennesker.
Vi må utvikle empati. Vi må oppføre oss som folk. Vi må bruke hodet.
Dette må vi hjelpe hverandre med. Som foreldre ovenfor våre barn, som kollegaer på en arbeidsplass, som naboer, venner og familie. Og naturligvis også som medbloggere og som innbyggere i verdens tredje største land, Facebook.
Som mennesker.