Takket være våre gode venner Laila og Walter hadde vi brått og brutalt to billetter til generalprøven til Jesus Christ Superstar på Det Norske Teateret i hånden. Mine søteste foreldre stilte opp som barnevakt på kort varsel og med ett var vi på vei inn til hovedstaden for litt kulturelt påfyll.
Jeg kan si det med en gang; Jeg er lamslått av Jesus Christ. Superstar.
Jeg var på forhånd litt spent på Hans-Erik Dyvik Husby, bedre kjent som Hank von Helvete fra Turboneger, i rollen som Jesus. Jeg stod og vippet; han kunne passe som hånd i hanske, men samtidig var jeg ørlite redd for at han skulle bli for påtatt og teatralsk (ironisk nok siden dette var på en teaterscene).
That said; Han passet rett og slett helt brilliant!!! Hans type, hans stemme og hans figur gjorde at stykket fikk en helt ny dimensjon. Greit nok, han har ikke verdens beste musikalstemme og på noen av de roligste sangene kunne det tendere over til surt. Men det passet likevel inn! Aldri flaut, bare rått, vakkert, rocka og rørende. Hans tolkning og hans små surheter i stemmen, gjorde karakteren hans mer troverdig, mer levende og helt geniunt ekte. Og synes jeg er en fin følelse å gi ditt publikum, når rollekarakteren din er ingen ringere enn Jesus.
Ikke nok med at Det Norske Teateret har gjort en genistrek med å sikre seg Hans-Erik. De har i tillegg så utrolig gode skuespillere og sangere ansatt ved teateret, at det gjør det vanskelig å plukke ut den ene skuespilleren jeg likte aller best i denne oppsetningen. Men, til tross for at jeg unner Hans-Erik all suksessen i verden og til tross for at jeg synes det er genialt at han bidrar til at teaterverden møter rockeverden og (ikke minst) vice verca, så må jeg si at jeg likevel holder en knapp på Frank Kjosås som Min Favorittskuespiller. Sist så jeg han i Peter Pan ved samme teater og han gjorde inntrykk på meg da også, men denne gangen rocket han virkelig verden min! Han spilte Judas, en rolle som jeg mener er tøffere og mer krevende rolle å skulle spille enn selve hovedrollen Jesus. Sangene han sang var ekstremt vanskelige, fra høyt til lavt og krevde stort volum og lange toner. Frank er en forholdsvis liten kar, så hvordan han klarer å få den stemmen ut av den lille kroppen, det står for meg som en gedigen gåte. Om han hadde drevet med soul i stedet for musikal, så ville han ha vært en diger, sort dame – it ain’t over till the fat lady sings. Og slik var det i denne forestillingen også – det er ikke over før Frank Kjosås sier det er det. Om denne karen hadde ønsket det, så mener jeg enhver utenlandske musikalscene hadde hatt god nytte av han og de hadde vært heldige som hadde fått han.
En annen skuespiller jeg må trekke frem er Charlotte Frogner. Kjent fra «Hvaler» på TV2 (som kommer med nye episoder i høst), men som også har vært ansatt ved teateret lenge og som har gjort store roller tidligere. Hun spilte en sår og forelsket Maria Magdalena og en ting som slår meg med Charlotte Frogner, er at hun har en utrolig vakker stemme. Sånt ser man ikke gjennom en tv-serie på TV2, men hun har faktisk det. Så vakker at jeg satt med tårer i øynene flere ganger gjennom forestillingen. Hun er virkelig allsidig i det jeg har sett henne i, så jeg gleder meg til det neste hun dukker opp i – jeg skal garantert få det med meg. Og en liten kuriositet; En av de såre sangene Charlotte synger etter at Jesus er død (at han dør kan vel knappest kalles en spoiler?) og hun savner han dypt og inderlig – da ser jeg faktisk tårer i øynene på Charlotte selv. Det vil jeg si er å leve seg inn i rollen man har fått utdelt.
Forestillingen var satt i ny(-ere) tid og Jesus gikk rundt på scenen i et kostyme som gjorde at han lignet aller mest en pimp. Scenen var inspirert av området rundt Oslo S og rumenske tiggere og horestrøket var godt representert. Det var mange dansere, både hip-hop og breakere, samt dyktige korister på scenen og stykket oset rock og danserytmer fra første tone. Utrolig dyktige musikere og generelt mange strålende skuespillerprestasjoner gjorde at stykket sitter godt festet i ryggmargen min. Sangene surrer i hjernen, jeg har lyst til å se stykket igjen i nær fremtid og ikke minst; Jeg har lyst til å sende alle jeg kjenner på teateret for å se dette. Dette er rett og slett en vitamininnsprøytning bedre enn de råeste piller.
Stykket kommer til å appelere til alt fra tiåringer som liker sang, dans og drama (elever fra Bårdar Danseinstitutt var med i stykket og gjorde en glitrende innsats!) til tiåringens bestemor, med alle nivåene og gruppene i mellom.
Jeg ruller en soleklar terningkast 6 for dette stykket og blir veldig forundret om Dagbladet, VG og Aftenposten ikke mener det samme etter at de ser premieren i morgen.
Update; Nå har anmeldelse av premieren kommet på Dagbladet og Aftenposten. Jeg skjønner ikke helt at Dagbladetes anmelder var på samme show som vi var, mens Mona Levin og undertegnede er veldig på nett.
Break a leg, er det ikke det man sier? …selv om jeg vet at denne gjengen ikke trenger det; Så samkjørt og så rått, de utstråler at de elsker det de driver med og forhåpentlig blir dette et show de får holde på med i lang, lang tid fremover.
Book billetter til dette stykket folkens, se det selv og gi bort billetter i gave – jeg lover deg at det er verdt det!
Kilde: Bildet lånt på nettsidene til Det Norske Teateret.